Kultur

Grøss for lettskremte tenåringer

Ny regissør klarer ikke å gjøre den femte «Insidious»-filmen ordentlig skummel.

Dagsavisen anmelder

3

GRØSSER

«Insidious: The Last Key»

Regi: Adam Robitel

USA, 2017

Bø i stuen. Hvorfor ikke starte kinoåret to tusen og atten med noen trygge, tradisjonelle grøss? Den moderne skrekk-kongen James Wan og hans manusmakker Leigh Whannell har i løpet av fire «Insidious»-filmer bygget opp en komplisert mytologi om åndeverdenen «The Further»; en slags skjærsild full av plagede sjeler og demoniske skikkelser som pønsker på skumle rampestreker. Mister Wan ser imidlertid ut til å ha mistet interessen for dette filmuniverset, etter hvert som han har oppnådd større suksess med «The Conjuring»-serien og alle dens avleggere. Wan er dessuten travelt opptatt med å regissere storproduksjoner som «Aquaman», og har overlatt regien på «Insidious: The Last Key» til Adam Robitel. En nykomling, som før dette bare har regissert lavbudsjett-besettelsesgrøsseren «The Taking of Deborah Logan» (2014). Han er dessverre langt fra like kyndig til å bygge opp stemningsfull uhygge, og mangler den instinktive magefølelsen for surrealistiske marerittscener som setter klørne i underbevisstheten vår. I brist på bedre ideer drar «The Last Key» tilbake i tid, og utforsker forhistorien til Elise Rainier (Lin Shaye). Denne klarsynte spøkelsesjegeren ble drept i første «Insidious»-film, som kronologisk sett nå er film nummer tre. Så ja, allerede i oppløpet er dette temmelig forvirrende.

På grunn av den kronglete kronologien er «The Last Key» det andre kapittelet på tidslinjen, som leder fram til hendelsene i de to første «Insidious»-filmene. En såkalt «prequel» som utspiller seg i 2010. Elise Rainier får en telefon fra en klient ved navn Ted Garza (Kirk Acevedo), som opplever uhyggelige fenomener i sitt hus i New Mexico. Ved en pussig tilfeldighet akkurat det samme huset Elise vokste opp i på 1950-tallet. En uhyggelig mursteinsbygning plassert rett ved siden av et digert fengsel for dødsdømte fanger, omgitt av dårlig stemning og rasende ånder. Det var her hun som synsk jentunge jevnlig ble grisebanket av sin brutale far Gerald (Josh Steward), som var rasende over at den plagsomme datteren stadig hevdet at familiehjemmet var stappfullt av rastløse ånder. Det var også i dette huset Elise ved et uhell slapp ut en demonisk skikkelse fra en metaforisk, rød dør i kjelleren – som endte opp med å drepe hennes mor Audrey (Tessa Ferrer). I tenårene rømte Elise fra det traumefylte familiehjemmet, og forlot lillebroren Christian i klørne på den psykotiske faren. Og det er hit Elise nå motvillig må reise tilbake, for å konfrontere gamle demoner og spøkelser fra fortida. Med på turen er som vanlig hennes parapsykologiske assistenter Specs (manusforfatter/produsent Leigh Whannell) og Tucker (Angus Sampson), som denne gangen omfavner sine skjebner som humoristisk krydder med ufortjent mye entusiasme.

Fremfor å binde historien sammen med den rødfjeste demonen som har hjemsøkt filmserien tidligere («The Lipstick-Face Demon», som han kalles på rollelista), introduseres en helt ny skrekkskikkelse. En forvridd demon med nøkler for fingre, som er temmelig creepy når vi ser ham i raske glimt – og dessverre ikke særlig skummel i det hele tatt etter at vi får se altfor mye av ham. «Insidious»-serien har hele veien balansert mellom oppriktig uhygge og tøysete fjolleri, som mest har fungert fordi James Wan skildret dette universet med så stor innlevelse. Mot slutten tråkker dessverre «The Last Key» rett i tøysebøtta med begge bein, og snubler deretter rett inn i fjollebalja med hodet først. James Wan ville trolig ha klart å vrenge noen gåsehud-øyeblikk ut av finalen uansett, men regissør Adam Robitel er ikke i besittelse av de nødvendige redskapene for å få disse scenene til å fungere. Synd, for fram til det siste kvarteret byr faktisk filmen på en et par snedige overraskelser, og noen effektive sekvenser. Dytter du en pensjonsklar dame ned i en tussmørk kjeller med en lommelykt, mens groteske spøkelser fra tid til annen spretter fram, da kan du nesten ikke unngå å få folk til å skvette litt. Fans av serien vil sikkert sette pris på å finne ut mer om fortida til Elise Rainier, og 74-årige Lin Shaye er fortsatt veldig sympatisk i denne glansrollen. Ellers er det ikke så veldig mye nytt å hente her, i alle fall ikke for norske kinogjengere. I USA er imidlertid «Insidious: The Last Key» den første langfilmen som vises på utvalgte kinoer med såkalt «haptic technology», der publikum blir utstyrt med vester som lar dem bokstavelig talt føle uhyggen på kroppen. Muligens skrekkfilmens fremtid, men uten den typen høyteknologiske hjelpemidler er ikke «The Last Key» tilstrekkelig skummel.