4
ANIMASJON
«Grinchen»
Regi: Yarrow Cheney og Scott Mosier
USA/Kina, 2018
Årets dataanimerte gjenfortelling av Dr. Seuss’ drøyt seksti år gamle julehistorie er mindre manisk enn Jim Carrey-versjonen fra 2000, og betydelig bedre enn Illumination-studioets forrige Dr. Seuss-filmatisering; «The Lorax – skogens vokter» (2012). Å slå fast at «Grinchen» er den beste Dr. Seuss-filmen så langt er ikke akkurat en glødende anbefaling. Den lista ble plassert på bakkenivå med skuffende «Horton Redder en Hvem» (2008) og den direkte hatverdige Mike Myers-kalkunen «Katten i hatten» (2003). Sistnevnte troner fortsatt høyt på listen over de verste kinofilmene jeg noensinne har sett. «Grinchen» er imidlertid en helt ok høytidsfilm for barn; med smidig dataanimasjon, beskjedne doser sjarm og mye vittig slapstick-humor av den typen Illumination Entertainment har gjort til sitt varemerke. Dette er fortsatt er godt stykke unna studioets «Grusomme meg»-filmer, men alle som savner de banangule Minions-bajasene vil allikevel få dagsbehovet dekket med «Yellow is the New Black». En småmorsom forfilm der to rampete minions rømmer fra fengselet og ender opp på sirkus.
Les også: «Gordon & Paddy»: Koselig mysterium for de minste (DA+)
Selve hovedfilmen gjenforteller en veldig velkjent historie med noen artige digresjoner, uten å tilføre den noe nevneverdig nytt. De uskyldsglade innbyggerne i Hvemvik lever og ånder for julefeiringen, og i år har de bestemt seg for å dekorere torget i byen med tidenes største juletre. Alle gleder seg som barn, bortsett fra en bitter krabat. Den grønne grinebiteren Grinchen bor i en romslig hule i utkanten av byen, der han trøstespiser, spiller pipeorgel og surmuler over julefeiringen. Siden dette tross alt er en amerikansk barnefilm er Grinchen utstyrt med en tragisk fortid som ensomt barnehjemsbarn, og innerst inne er han bare trist over at alle koser seg mens han er mutters alene. Hjertet hans er dessuten to størrelser for lite, og har blitt veldig hardt av den selvpålagte ensomheten. Men fremfor å tilbringe dagene foran Fox News mens han sender pipebomber til folk Trump hater, fokuserer Grinchen frustrasjonene sine i andre retninger. Han kommer opp med en veldig lumpen plan for å ødelegge julen en gang for alle. Han akter å forvandle seg til en slags anti-julenisse; som stjeler alle julegaver, pynt og juletrær under en terroraksjon natten til første juledag. I mellomtiden pønsker den nusselige gladjenta Cindy Lou på sin egen plan: og rekrutterer en gjeng rampete venner for å fange julenissen. Ikke for å stjele alle gavene hans, men for å overlevere et spesielt ønske: at nissen skal gjøre den enslige moren hennes lykkelig.
Les også: «Gåsehud 2»: Ren Halloween-skuffelse (DA+)
«Grinchen» har åpenbart et håp om å bli en fremtidig juleklassiker, men den tidløse stemningen saboteres litt av malplassert hip-hop fra Tyler, The Creator. I originalversjon supplerer dessuten musikksporprodusenten Pharrell Williams fortellerstemmen, mens Benedict Cumberbatch og Rashida Jones dukker opp som stemmeleggere. Den norske dubbingen er helt kompetent, men litt stivbent – og må ty til noen desperate nødrim for å få oversettelsen på gli. Og ja, med mer tid før deadline ville det naturligvis vært på sin plass at jeg skrev hele denne anmeldelsen på rim. Men det toget har forlatt stasjonen, så la oss ikke fundere mer over situasjonen. Det er heller ikke til å komme bort i fra at Illumination-studioet allerede har dratt mye inspirasjon fra denne Dr. Seuss-historien til «Grusomme meg»; begge dreier seg jo om en grinete skurk som får det kalde hjertet sitt smeltet av en nusselig jentunge. Så en del situasjoner er resirkulert her, selv om de banangule minions-bajasene er byttet ut med Grinchens trofaste hund/medhjelper/personlige butler Max, samt det grovbygde reinsdyret Fred. De får etter hvert også selskap av en skrikende geit, som muligens antyder at de ansatte på Illumination-studioet har tilbragt for mye av arbeidstiden på YouTube. De er markedsledere når det gjelder dataanimert slapstick, og kommer som vanlig opp med noen vittige øyeblikk – men dette er nok mest romjulsmoro for de miste.