Film

«Grensen»: Troll kan temmes

Måten den svenske Oscar-kandidaten «Grensen» blander fantasi og sosialrealistisk virkelighet på, likner ikke noe du har sett tidligere.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Grensen»

Regi: Ali Abassi

Sv. 2018

Etter at den stemningsfulle vampyrklassikeren «La den rette komme inn» kom i 2008 håpet mange av oss på flere filmatiseringer av den svenske skrekkmesteren John Ajvide Lindqvists romaner. Det tok ti år, men nå får vi endelig «Grensen», som er basert på en av Lindqvists noveller fra «Pappersväggar» (2006). Et dvelende kjøkkenbenkdrama om utenforskap, som glir over i et moderne folkeeventyr, forvandler seg til en erotisk kjærlighetshistorie og ender opp som en tragisk skrekkfilm. Regissør Ali Abassi har den typen sosialrealistisk tilnærming vi har sett i så mange svenske filmer de siste årene; der alt er påtatt hverdagslig, gråtrist og traurig. Men denne gangen er rammen en desto større kontrast til den fantasifulle historien som fortelles. Det er lett å mistenke at den sosialrealistiske tilnærmingen bidro til at «Grensen» ble mottatt med stormende jubel under verdenspremieren på årets Cannes-festival, der den senere ble tildelt Un Certain Regard-prisen. Ikke en utmerkelse som tradisjonelt har gått til sjangerfilmer om eventyrfigurers seksuelle oppvåkning.

Les også: Viktig om å bli voksen

Tina (Eva Melander) skiller seg umiddelbart ut på jobben som tollinspektør ved skipshavnen i Norrtälje. Hun er grovbygget, hårete, har gule tenner og minner litt om en huleboer. Tina tror selv at hun har en slags kromosomfeil og lider av en misdannelse som gjør det umulig for henne å ha barn. Det er åpenbart at Tina ikke er som andre mennesker, og hun er i besittelse av en overutviklet luktesans og kan bokstavelig talt snuse opp smuglere ved å kjenne stanken av skam, skyld og sinne. Ved ett tilfelle snuser Tina opp et skjult minnekort i mobilen til en jappete passasjer, som viser seg å være full av barneporno – noe som leder til at politiet rekrutterer henne for å spore opp en liga med pedofile overgripere. Et liv preget av mobbing og skjeve blikk har gjort Tina innesluttet, deprimert og mutt, men hun finner tilflukt i naturen – der hun har et usedvanlig godt håndlag med rever og elger. Hjemme har hun en platonisk samboer i døgenikten Roland (Jörgen Thorsson), og Tina holder mest ut med ham fordi hun ikke orker å være alene. Men så en dag på jobben får hun snusen på den finsksvenske båtpassasjeren Vore (Eero Milonoff), som er akkurat som henne. Folk flest finner Vorje uhyggelig og frastøtende, men han vekker noe i Tina som har ulmet langt inni henne. Et seksuelt begjær, og en kontakt med hennes sanne natur.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det sies at det finnes noen der ute for alle, og Vore ser ut til å være skapt for Tina. Begge har dessuten blitt truffet av lynet, og er med god grunn livredde tordenvær. De innleder et intenst kjærlighetsforhold, som leder til en av filmhistoriens mest ukonvensjonelle samleiescener. Vore er samtidig drevet av en traumatisk oppvekst, og bærer på et dypt hat mot mennesker. Han spiser larver, liker å skremme fremmede og skjuler noe uhyggelig i kjøleskapet sitt.

Jeg var ikke særlig imponert av iransksvenske Ali Abassis regidebut; den tafatte graviditetsgrøsseren «Shelley» (2016), men «Grensen» er helt andre boller og et enormt sprang oppover. Abassi er fortsatt ikke en særlig disiplinert filmskaper; han knoter litt i introduksjonen av enkelte sidefigurer og tar seg for god tid i oppløpet. Dette er i sterk grad en «slow burn», som gradvis bygger seg opp til noe trist, vondt og gripende. Det er flere øyeblikk her som ville ha vært ufrivillig komiske hvis ikke skuespillerne investerte så sterke, autentiske følelser i rollene sine. Eva Melander er totalt ugjenkjennelig som Tina; hun gikk opp over atten kilo, bygget opp musklene i overkroppen og er dekket av et tykt lag med latekssminke som det tok fire timer daglig å legge på fjeset hennes. Melander gjør allikevel et gripende, nyansert portrett av en skapning som eksisterer på grensen mellom menneske og noe helt annet; og som må ta et vanskelig valg om hvor hun egentlig hører hjemme. Det bobler av metaforer under overflaten: om hvordan svenske myndigheter har behandlet den samiske befolkningen og innvandrere, samt hvordan vi alle behandler dem som er annerledes. En unik film, om unike skapninger!

Les også: «First Man»: Den mørke siden av månen