Gravearbeid ga Oscar-pris

Filmer som tar pulsen på nyhetsredaksjoners indre liv, har kommet i ulike kategorier. Noen skildrer de råtne eggene blant journalister, fra Kirk Douglas gjennombruddsrolle som råtass-journalist i «Ace in the Hole» i 1951, til «Shattered Glass» i 2003 som et av de ferskeste eksemplene på filmer om fabrikkert journalistikk. Andre filmer har handlet om saker der media har blitt utsatt for politisk press, slik som George Clooneys «Good Night and Good Luck» (2005) og fjorårets «Truth». Og så har man mediesatirene, med «Network» (1976) og «Wag the Dog» (1997) som kroneksempler.

«Spotlight» er en film i en helt annen kategori. Det er en film som følger gravingen og opprullingen av en enkelt sak, gjennom å konsentrere seg om det tidkrevende arbeidet med å få på plass fakta i en stor, komplisert avsløring. Den aller nærmeste parallellen blir filmen fra 1976 om Watergate-journalistene, «Alle presidentens menn». I «Spotlight» viser det seg at å kaste lys over overgrepsskandalene i den katolske kirken, var omtrent like krevende som å nøste trådene fra innbruddet i Watergate-bygningen helt fram til daværende president Richard Nixon.

Dagsavisens anmeldelse av filmen: Alle pavens menn

Thriller

Når pressefilmen i en slik grad som disse to legger vekt på de daglige redaksjonsrutinene som må til for å drive fram en sak, letingen i arkiver og offentlige registre, så nærmer den seg thriller-undersjangeren «procedural». En tilnærming som kan være formelaktig, men som også kan gi et medrivende, underliggende driv til et godt drama, i alle fall når avsløringene det handler om er så vesentlige som i «Spotlight» og i «Alle presidentens menn». Sistnevnte vant fire Oscar-statuetter i sin tid, og mange mener at den også burde ha vunnet beste film fremfor «Rocky» i 1976. «Taxi Driver» var en annen kandidat dette året. Avsløringene som avisen The Boston Globe gjorde i 2002, og som skildres i «Spotlight», handlet ikke bare om overgrep fra katolske prester mot kirkens mindreårige korgutter. Det handlet også om at kirken systematisk dysset ned en virksomhet den visste om, gjennom å gi symbolske skadeerstatninger og omplassere prester som fikk muligheten til å begå nye ugjerninger. Hvitvask- og taushetskulturen var av et omfang som gjorde at når ballen først begynte å rulle, så kunne The Boston Globe dokumentere over 70 overgrepssaker fra katolske prester i Boston-området. Den nye åpenheten som dette skapte gjorde sitt til at nye ofre sto fram, og avsløringene ble verdensomspennende. Til og med Vatikanets egen avis har nå anerkjent arbeidet som ble gjort, ved å omtale «Spotlight» som «en modig film».

Helter eller skurker

Avdekkingen av disse sakene skildres i «Spotlight» som resultatet av åtte måneders journalistisk graving med en formidabel motpart i form av den katolske kirke, som er mer vevd inn selve byens struktur i Boston enn i noen annen amerikansk by. Parallelt løper en skildring av begynnelsen på den utviklingen som har gjort avisjournalisten til en truet art. De første nedskjæringene er i gang, selv om internett foreløpig kun er en fjern trussel i 2002. Pressefilmer handler gjerne om helter eller skurker, men «Spotlight» er en film som viser at det også finnes gråsoner. Selve tittelen «Spotlight» virker i utgangspunktet litt tafatt, men den er altså hentet fra navnet på gravegruppen til The Boston Globe, en avsløringsenhet som gjerne kan jobbe mellom fire og åtte måneder med å grave fram et sakskompleks. Gråsonen oppstår i det gruppen også motarbeides innad i redaksjonen. Andre i nyhetsseksjonen mener at avisen allerede har gjort nok for å belyse overgrepsanklager.

Redaksjonslokaler fra nærmere femten år tilbake måtte selvsagt rekonstrueres for filmen. I dag har alle amerikanske avisredaksjoner en integrert nettdesk, og flatskjermer har erstattet kasse-PC-er. Interiørscenene er spilt inn i et nedlagt varehus i Toronto, omgjort til avisredaksjon anno 2002. Det betyr en ganske beige fargepalett, i tråd med fargen på skilleveggene mellom journalistenes kontorplasser på denne tida. Slik sett er «Spotlight» også blitt den mest uglamorøse og minst prangende vinner av Oscar for beste film. Det kan tenkes at filmen varsler flere nye retninger enn som så, i hva man tenker på som en typisk Oscar-film.

Jordnær

At filmselskapene lanserer sine prestisjeprosjekter i halvåret før Oscar-utdelingen, er en trend som strekker seg helt tilbake til 1950-tallet. I mange år betydde dette en overvekt av episk anlagte filmer, eller historier om mennesker som kjemper mot tilsynelatende uoverkommelige hindringer, gjerne et handikap eller en annen outsider-rolle. De senere årene finner man en annen hovedtrend, nemlig filmer som omhandler eller til og med feirer den kreative prosessen, ser ut til å ha en fordel («The Artist», «Argo», «Birdman»). «Spotlight»s eneste «Oscar-typiske» trekk, er derimot at den handler om en nobel kamp med sterke motkrefter. Utover det er den utypisk i at den er så nøktern i formen, filmhåndverket er klassisk og vekten ligger på autentisitet fremfor bravur. I fjorårets tetfelt, mellom «Boyhood» og «Birdman», ble den mest jordnære filmen slått av den mer prangende. I år endte det motsatt. Historiens dom kommer først senere, men årets avgjørelse bør ha alle muligheter til å stå seg godt.