Film

«Gordon & Paddy»: Koselig mysterium for de minste

«Gordon & Paddy – nøttemysteriet i skogen» er en sjarmerende og underfundig animasjonsfilm som frir til det yngste kinopublikummet.

4

ANIMASJON

«Gordon & Paddy – nøttemysteriet i skogen»

Regi: Linda Hambäck

Sverige, 2017

Denne koselige, svenske tegnefilmen minner om en håndspikket treleke. Kanskje ikke like mye moro som de masseproduserte, amerikanske plastleketøyene, men den er laget med mye omtanke og personlig engasjement. «Gordon & Paddy – nøttemysteriet i skogen» er basert på tre historier fra barnebøkene til Ulf Nilsson, og holder seg tett opp til illustrasjonene av Gitte Spee. En livs levende billedbok for de minste, som forteller et detektivmysterium i grenselandet mellom Kurt Wallander og franske «Ernest og Celestine» (2012). Smådyrene i skogen lever i et trygt småbysamfunn, der loven håndheves av den aldrende politimester-padden Gordon. Han har en sosialdemokratisk holdning til kriminalomsorg og politireform, og lovverket består av kun en regel: man må gjerne være snill, men det er ikke tillat å være slem. Når noen er slemme må Gordon rydde opp, selv om han helst bare vil spise småkaker, slumre på kontoret og stemple papirer med det fine stempelet sitt. For å feilsitere utallige, amerikanske politifilmer: «he's getting to old for this poop», men har fått en ny sak som allikevel må løses. Førskolelærer-ekornet Valdemar har mistet nøttene sine, men heldigvis ikke de nøttene. Det hadde tatt seg ut.

Les også: – Det er et helvetes vær i disse filmene

Noen har stjålet mesteparten av eikenøttelageret til Valdemar, og som de fleste ekorn har han et i overkant nært og manisk forhold til nøtter. Under etterforskningen studerer politimester Gordon åstedet så grundig at han fryser fast i snøen. Han blir heldigvis reddet av en ensom, hjemløs gråmus som ikke engang har et navn. Hun er så skrekkelig sulten, og nasker en av Valdemars eikenøtter. Paddy føler ikke at det er en forbrytelse, for alle har jo rett til å spise når de er sultne - selv hvis de spiser noe som strengt tatt ikke tilhører dem. Gordon bestemmer seg for at gråmusen fra nå av skal hete Paddy, tilbyr husrom på politistasjonen og ansetter henne som sin politiassistent. Paddy viser seg å være en rådsnar, kvikk liten krabat med veldig god luktesans, som hjelper Gordon med å løse nøttemysteriet. Hun gjør en så bra jobb at Gordon vurderer å utnevne henne til ny politimester, før han pensjonerer seg og vier livet til fluefiske. Snart står Paddy ovenfor et større mysterium, der flere av barna i skogen har forsvunnet. Alle bevisene peker mot den fryktede Reven. Skogens store skrekk, som er så skummel at Paddy blir paralysert av prosttraumatisk sjokk så fort noen så mye som hvisker navnet «Reven».

Les også: «Småkrypenes magiske hage»: Veldig midt på treet

Ingen fare, «Gordon & Paddy - nøttemysteriet i skogen» blir aldri så skummel at de minste vil bli traumatisert. Til gjengjeld har historien en lun, underfundig sjarm som gjør den lett å like også for oss voksne. Regissør Linda Hambäck holder seg trofast opp til bøkene, og den enkle animasjonen har et personlig særpreg som øker sjarmfaktoren flere hakk. Det er forresten litt skojigt at hennes forrige tegnefilm hadde tittelen «Bajsfilmen». Selv om «Gordon & Paddy» er varsom og litt saktmodig hales ikke spilletiden ut lengre enn nødvendig, og er ferdig fortalt på litt over en time. Filmen friskes også opp av et finfint soundtrack av Martin Landquist, som nesten blir litt Craig Armstrong-aktig i sin blanding av orkestral og elektronisk musikk. Den svenske originalversjonen har stemmeleggere som Stellan Skarsgård, Melinda Kinnaman og Felix Herngren, mens her hjemme er den oppgaven overlatt i de kyndige hendene til Siri Nilsen, Per Frisch og Jan Gunnar Røise. På veien lærer ungene noen fine livsleksjoner om at man ikke skal tro det verste om dem som er skumle, at alle fortjener å føle seg trygge og at det slett ikke er noe tvilsomt med at en enslig gammel padde deler soverom med en liten musepike etter at han har lovet henne en jobb. Alvorspraten om «grooming» kan vi jo ta når ungene har blitt litt eldre.

Mer fra Dagsavisen