«Godt nyttår, Chile»: En nasjon med voksesmerter

Chilensk variant av «Tilsammans» med Instagram-filter og transperson.

4

Drama

«Godt nyttår, Chile»

Regi: Dominga Sotomayor Castillo

Chile/Brasil/Argentina/Nederland/Qatar, 2018

 

Denne delvis selvbiografiske oppvekstskildringen har sanket mye ros og flere utmerkelser på filmfestivaler rundt om i verden, men kan til tider minne om en mindre humoristisk, chilensk variant av Lukas Moodyssons «Tilsammans» – fotografert gjennom et Instagram-filter. Det føles som om regissør/manusforfatter Dominga Sotomayor Castillo prøver å fange opp gamle minner her, og mange av dem har muligens mye større betydning for henne enn for oss. «Godt nyttår, Chile» tar oss med tilbake til 1990, i tida like etter at Pinochet ble styrtet. Under diktaturtiden startet en gjeng kunstnersjeler og bohemske idealister et avsidesliggende kollektiv ved Andesfjellene, en kort kjøretur unna Santiago. Nå har tidsånden nådd i kapp med deres måte å leve på, og Chile er endelig et fritt land. Folk kan puste ut, lene seg tilbake og nyte livet uten fremtidsangst – før de må forholde seg til virkeligheten utenfor deres lille boble. Den første halvparten av filmen nøyer seg med å fange opp hverdagslige scener der medlemmene av kollektivet pusler med sitt; noen jobber med kunstprosjekter, andre dyrker mark og de fleste krangler om hvorvidt leieren burde få elektrisitet. En lang campingferie før demokratiet starter.

Les også: Terningkast 6 til «Håp» - «Råsterk og gripende»

Ungene leker i varmen, og de eldre tenåringene øver på musikk de skal opptre med under den kommende nyttårsfesten. Alle ser ut til å leve i full frihet, men 16-åringen Sofia (Demian Hernandez) føler seg allikevel fanget. Hun retter all frustrasjonen mot sin fraskilte far Roberto (Andres Aliaga), en innesluttet mann som lider i stillhet. Sofia har bestemte seg for å flytte inn til storbyen hos sin fraværende mamma, som angivelig skal komme for å hente henne under nyttårsfesten. Vi aner at det bare er flytende fluktplaner som vil ende i skuffelse, og de voksne visker seg imellom om hvor upålitelig moren hennes er. I ventetida dytter Sofia den kvisete kjæresten Lucas (Antar Machado) inn i vennesonen, og retter all sin oppmerksomhet mot Ignacio (Matias Oviedo). En eldre, selvsikker kjekkas med egen motorsykkel, som gjør sitt beste for å forføre den uerfarne tenåringen. Kanskje han kan ta med Sofia bort fra alt sammen? I bakgrunnen står Lucas som en trist hundevalp, mens han håper at alt kan gå tilbake til sånn som det var før. I mellomtiden prøver tiåringen Clara (Magdalena Totoro) å finne sin forsvunne fårehund Frida, som ser ut til å ha oppfylt Sofias drømmer om å rømme langt bort fra dette kollektivet. Det blir gradvis åpenbart at leierens voksne ikke aner hva de driver med, og har mistet retningen mens de sliter med å få orden på de mest basale livsnødvendigheter, diskuterer seg imellom og drikker tett. Alt bygger seg opp til kollektivets store nyttårsfest, som ender i skuffelse for de fleste – før virkeligheten innhenter alle med en symbolsk skogbrann.

 Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vel, det er i alle fall en tolkning. «Godt nyttår, Chile» er såpass vag og uhåndgripelig at det er opp til oss å tolke akkurat hva som skjer her. Så godt som hele filmen utspiller seg utendørs på kollektivets område, der selv flere av husene mangler vegger. Transpersonen Demian Hernandez er en interessant hovedperson, og han fanger opp noen nyanser i Sofia som vekker nysgjerrigheten. En imponerende naturlig skuespillerprestasjon, særlig med tanke på at dette er hans aller første filmrolle. Det er lett å mistenke at Sofia er et alter ego for regissør Dominga Sotomayor Castillo, men hun ser ut til å ha porsjonert ut sine egne opplevelser til flere av rollefigurene. I likhet med ti år gamle Clara vokste hun opp i et kollektiv sammen med en mor som var skuespiller, og alt ble spilt inn på location i det samme området med flere fastboende i biroller. Regissøren startet dette prosjektet med en serie fotoutstillinger, og har uttalt at filmen «bare er en samling bilder jeg ville fange opp» – mens strukturen ble oppdaget under opptakene. Det er en helt perfekt beskrivelse av «Godt nyttår, Chile». Et flettverk med løsrevne scener og improviserte stemningsbilder, som gradvis finner et slags fokus. Mesteparten av tida går med til å observere de bohemske medlemmene av kollektivet i lange takninger, ofte med overlappende dialog og mye aktivitet som utspiller seg samtidig innenfor bilderuten. Alt føles veldig autentisk og troverdig, men hvor fascinerende dette egentlig er kan sikkert diskuteres.