God, gretten grinegubbe

4

TRAGIKOMEDIE

«En mann ved navn Ove»

(«En man som heter Ove»)

Manus & regi: Hannes Holm

Sverige – 2015

Her kommer en bittersøt tragikomedie basert på den populære romanen av svenske Fredrik Backman, som også ble en betydelig suksess i norsk oversettelse. Trolig fordi de aller fleste har møtt en mann som Ove i løpet av livet, i alle fall de av oss som har bodd i borettslag. Vi snakker om den typen mennesker som har en naturlig dragning mot å bli valgt inn i styre og stell, sånn at de kan misbruke husordensreglene som en forlengelse av sin egen autoritet. Så ja, Ove (Rolf Lassgård) er en surmaget drittgubbe. Så mye eldre enn sine 59 år at han ser ut til å komme fra en tidligere tidsalder. Full av retningsløst raseri, frustrasjon og sydende bitterhet, som ikke blir mindre etter at Ove nedbemannes fra jobben han har hatt hele sitt voksne liv. Han er av den klare oppfattelse at absolutt alt var bedre før, SAAB er best og at alle unntatt ham selv er håpløst irriterende idioter. At Ove ble stemt ut av borettslagets styre for flere år siden forhindrer ikke at han starter hver dag med å sjekke at husordensreglene blir fulgt til punkt og prikke i nabolaget. Bilskiltene til feilparkerte biler blir behørig notert, barnelekene blir plukket opp fra sandkassen, grinden skal være lukket og garasjedørene låst. Sånn er det med den saken. Ove er sta som en esel, en skikkelig hissigpropp og en sann plage for sine omgivelser, men han er dessuten en ensom mann full av sorg, og har blitt som han er av gode grunner.

Ove forgudet den nylig avdøde kona Sonja (Ida Engvoll), føler seg helt fortapt uten henne – og nå har han bestemt seg for å begå selvmord, sånn at de kan gjenforenes. Viser seg å være lettere sagt enn gjort. Mens Ove prøver å henge seg i stua flytter en ny familie inn i nabohuset, med den høygravide tobarnsmoren Parvaneh (Bahar Pars) i spissen. En sjarmerende kinaputt med iransk bakgrunn, som gradvis tvinger Ove ut av det harde skallet sitt, og avdekker at han innerst inne er en fin fyr med et stort hjerte. Regissør Hannes Holm toner ned humoren noen hakk til fordel for mye «feel good»-hjertevarme, noe som muligens forklarer hvorfor den skarpe «Killinggänget»-komikeren Johan Rheborg ikke fikk hovedrollen, til tross for at han har portrettert Ove i et umåtelig populært sceneshow i hjemlandet. Den svenske nasjonalskatten Rolf Lassgård er heldigvis en fullgod erstatning, som går så til de grader inn i rollen at han nærmest blir ugjenkjennelig. Det er en vrien rolle å gi de rette nyansene, og Ove oppfører seg så uspiselig at det er en utfordring å gjøre ham sympatisk, men Lassgård finner den rette balansen.

Tilsvarende severdig er iransksvenske Bahar Pars, som er den store oppdagelsen her. Hun unngår alle klisjeer om eksotiske, temperamentsfulle innvandrere med et veldig vinnende, varmt og nyansert portrett av en kul dame. «En mann ved navn Ove» fungerer unektelig best under den første timen, mens Rolf Lassgård får sjansen til å rase skikkelig fra seg. Deretter blir filmen gradvis mer sentimental, mens den raser igjennom høydepunkter fra boken i et økende tempo. Flere bifigurer forsvinner like fort som de dukker opp, og man får følelsen av at dette opprinnelig var en lengre film før den ble snauset ned til rundt to timer. Tilbakeblikkene til Oves yngre år fungerer langt fra like bra som scenene i nåtid, til dels fordi han her portretteres av en skuespiller (Filip Berg) som bare har sporadiske likhetstrekk med den figuren Rolf Lassgård spiller – og som dessuten spiller rollen langt fra like bra. Det er ikke til å komme bort ifra at «En mann ved navn Ove» er ujevn film, som med hell kunne ha vært noen hakk skarpere, men skuespillerprestasjonene er dønn solide, og historien har en fin, medmenneskelig moral som det er umulig å ikke bli berørt av.