4
Drama
«Gloria Bell»
Regi: Sebastian Lelio
USA, 2018
Siden årets kvinnedag faller på en premieredag slippes en rekke 8. mars-relaterte filmer på kino, sånn at man eventuelt kan feire dagen uten å hutre i demonstrasjonstog – inklusive den skeive kjærlighetshistorien «Baby Jane», superhelt-eventyret «Captain Marvel» og en spesialvisning av Ruth Bader Ginsburg-dokumentaren «RBG». Men vi er her for å snakke om Du kan eventuelt også bare holde deg hjemme og se en DVD av den chilenske originalversjonen «Gloria», som gikk på norske kinoer tilbake i 2014. Regissør/manusforfatter/produsent Sebastian Laelo har gått hen og gjort det samme som Hans Petter Moland akkurat gjorde med «Kraftidioten»; han har nyinnspilt sin egen film for det amerikanske markedet. Denne gangen med Julianne Moore som tittelfiguren; en fraskilt kvinne i sin beste alder, som fortsatt prøver å karpe diem. Historien er forflyttet fra Santiago til Los Angels, der Gloria tilbringer omtrent hver eneste kveld på byen mens hun danser til gamle disko-hits sammen med jevnaldrende. Datteren Veronica (Alanna Ubach) er i ferd med å flytte til Sverige for å være sammen med en profesjonell surfer. Sønnen Peter (Michael Cera) passer på en nyfødt sønn mens kona har stukket av ut i ørkenen for «å finne seg selv». Det samme prøver Gloria, på sitt vis. I likhet med de fleste av oss er hun ukomfortabel med å bli eldre: og tolv år etter skilsmissen er hun fortsatt single.
Les også: Single, sugen og snart seksti
Gloria har blitt vant til å spille en birolle i sitt eget liv, og har bygget opp sin identitet rundt en morsrolle hun er i ferd med å miste. Hun henger igjen i fortiden, med sine ukledelige Tootsie-briller og partytante-garderobe. Hun tilbringer kjøreturen til og fra jobb med å synge sammen med bilradioen, som spiller en uendelig rekke sytti- og åttitalls-hits om ensomhet, hjertesorg og tapt kjærlighet. Men under en kveld på diskoteket blir hun kjent med Arnold (John Turturro), en tidligere marineoffiser som nå driver en paintball-park. Han er en forsagt romantiker, som sier de riktig tingene og virker veldig betatt. Arnold var grovt overvektig frem til han nylig tok en «gastric bypass»-operasjon, og har bestemt seg for å leve et nytt liv. Kanskje han kan dele det med Gloria? Hun overser alle de blinkende, røde varseltrekantene: inklusive Arnolds avhengighetsforhold til sin krevende ekskone og to arbeidsledige døtre. De lever på hans penger, ringer konstant, og han stiller alltid opp. Gloria stusser over at Arnold holder henne hemmelig for familien, men han leser jo dikt, overøser henne med kjærlighetserklæringer og sender blomster. Arnold viser seg å være en sær sutrekopp, men er muligens Glorias beste sjanse til å ha et varig forhold. I mellomtiden er Gloria plaget av den mentalt syke naboen i leiligheter over henne, som skriker konstant for seg selv på natten. En kveld mister han en pose full av marijuana-sigaretter utenfor døren hennes, og Gloria får sansen for sterke røykevarer.
Les også: «Solnedgang i Budapest»: Overdådig mystikk
Alt i alt er dette en trofast gjenskapelse av originalen, bare justert litt for amerikanske forhold og fylt med kjente karakterskuespillere. Julianne Moore tok angivelig selv initiativet til «Gloria Bell», og insisterte på at Sebastian Laelo kom tilbake for å lage denne coverversjonen. Det er lett å se hvorfor hun var så interessert i å spile denne saftige rollen; som er mer nyansert og innsiktsfull enn de aller fleste kvinneskikkelser i amerikansk film. Moore er noen grader mer glamorøs og filmstjernevakker enn forgjengeren Paulina Garcia (som ble tildelt Sølvbjørnen i Berlin for rollen), men sprøyter samtidig inn litt mer sjarm i filmen. At «Gloria Bell» har blitt mer humoristisk skyldes sikkert også at flere av birollene er spilt av drevne komikere. Michael Cera har fått større plass som den frustrerte sønnen Peter, og Brad Garrett utmerker seg i en birolle som Glorias eksmann Dustin. Ellers treffer «Gloria Bell» de sammen notene, gjentar de samme scenene og ender på akkurat den samme måten. Det betyr at «Gloria Bell» fungerer best for amerikanere som ikke liker/kan lese undertekster, og føles en smule poengløs for oss som allerede har sett den chilenske originalen. Sebastian Laelo gjør ingen feilsteg her, og er utstyrt med et knippe knakende dyktige skuespillere. Men har du sett den første filmen, så har du også sett denne.