Film

«Glass»: Shyamalan er fortsatt er i stand til å skuffe oss grundig

Å følge karrieren til «Den sjette sansen»-regissør M. Night Shyamalan er litt som å være fanget i et dysfunksjonelt forhold.

Dagsavisen anmelder

2

DRAMA

«Glass»

Regi: M. Night Shyamalan

USA, 2018

Hver gang vi er i ferd med å avskrive fyren, klarer han å overraske oss med en skikkelig bra film. Og hver gang han vinner tilbake tilliten vår, ender han bare opp med å skuffe oss igjen. På dette punktet i karrieren har Shyamalan har laget betydelig flere dårlige filmer enn virkelig gode, men han gledet mange av oss med kassasuksessen «Split» (2017), som var hans sterkeste film på over femten år. De siste minuttene avslørte at denne historien egentlig var (spoileradvarsel hvis du ikke har sett «Split»!) en snik-oppfølger til hans superhelt-thriller «Unbreakable» (2000).

Nå har Shyamalan samlet hovedrolleinnehaverne fra begge filmer i «Glass», som gir oss det tredje og siste kapittelet i hans magnum opus. Dette er en saga Shyamalan har puslet med i snart nitten år; summen av alt han vil si som filmskaper. Og det som skulle ha vært kronen på en skikkelig comebackhistorie har isteden blitt et spektakulært mageplask. Typisk Shyamalan. Ekstra synd fordi «Glass» har noen gode ideer og et spennende utgangspunkt.

Les også: En bløtkake full av rottegift

Han du ikke sett de to første filmene vil det nok bli vrient å holde oversikten over hva som skjer i «Glass», så det kan være greit å vite følgende. I «Unbreakable» oppdaget David Dunn (Bruce Willis) at han var i besittelse av enorm styrke og noe tilnærmet usårbarhet, etter å ha vært eneste overlevende i en voldsom togulykke iscenesatt av Elija «Mr. Glass» Price (Samuel L. Jackson). En selvutnevnt superskurk og tegneserieekspert med ekstrem benskjørhet, som er besatt av å bevise at det finnes folk med overmenneskelige evner.

En av dem møtte vi i «Split»; den spaltede seriemorderen Kevin Wendell Crumb, og hans totalt 24 forskjellige personligheter (alle spilt med stor overbevisning og mye campy humor av James McAvoy) – som fortsatt er på frifot da «Glass» starter. David sporer opp Kevin og co, men etter basketaket våkner de opp i mentalsykehuset Raven Hill, der psykologen Dr. Ellie Staple (Sarah Paulson) akter å tilbringe de neste dagene med å overbevise dem om at superkreftene deres bare er mentale vrangforestillinger. Også fanget i Raven Hill er Elija «Mr. Glass» Price, som har tilbragt de siste nitten årene sterkt medisinert og katatonisk. Men nå våkner han til live igjen, med en plan.

Les også: Banansplitt à la Shyamalan

Etter å ha sett Marvel og DC kjempe mot hverandre i et stadig mer spektakulært superhelt-våpenkappløp de siste årene føles det litt vågalt at «Glass» holder et så beskjedent format. Dette er en lavbudsjettproduksjon som nesten utelukkende er dialogbasert, og utspiller i området rundt mentalsykehuset. I teorien burde det klare å forkle Shyamalans manglende evne til å regissere actionscener, og samtidig gi skuespillerne stort alburom.

Men i praksis får bare James McAvoy virkelig sjansen til å briljere, mens han sirkulerer de forskjellige personlighetene som skjuler seg i skolten til Kevin Wendell Crumb. Samuel L. Jackson gjør maksimalt ut av en karismatisk birolle som ikke er på langt nær stor nok til å legitimere tittelen, mens Bruce Willis i kjent stil ikke gjør mer enn han må og overlater grovarbeidet til sin «stunt double».

Les også: Nye finter

Alle sliter med Shyamalans oppstyltede dialog, som er noe av det mest klossete han noensinne har skrevet. Et stykke på vei føles det spennende at M. Night Shyamalan går så aktivt inn for å bryte med forventningene våre, men historien bygger seg sakte og metodisk opp til et klimaks som aldri kommer. Isteden satser han alt på sitt mest velbrukte kort: å dra en siste liten-overraskelse som snur hele historien på hodet. Denne gangen kaster Shyamalan så mange overraskelser oppå hverandre at «Glass» blir komisk i sin hjelpeløse inkompetanse, og klasker rett i bakken som en våt skurefille. Og den største overraskelsen av alle: Shyamalan er fortsatt er i stand til å skuffe oss grundig. At vi aldri lærer!