Film

Gjensyn med høy kosefaktor

Den moderne utgaven av Elizabeth Bennett fra «Stolthet og fordom» er tilbake for en tredje runde på overtid – som har fint få overraskelser, men høy kosefaktor og mye sympatisk sjarm.

Dagsavisen anmelder

4

KOMEDIE

«Bridget Jones’ baby: Alle gode ting er tre»

Regi: Sharon Maguire

Ir./Eng./USA/Fr. 2016

Den første Bridget Jones-filmen hadde premiere tilbake i 2001, mens den underlegne oppfølgeren «Bridget Jones: The Edge of Reason» kom i 2004. Da vi sist så Bridget gjorde George W. Bush seg klar til sin andre presidentperiode, Facebook startet opp og Nokas-ranet ble utført. Mye har også skjedd i livet til Bridget Jones siden sist, rent bortsett fra at hun nå skriver dagboken sin på en iPad. Bridget har rundet 43 (fortsatt noen år yngre enn Renée Zellweger), hun har endelig nådd idealvekten sin (mest fordi Zellweger ikke orket å legge på seg for rollen en tredje gang), blitt litt strammere i maska og fått seg spennende jobb som TV-produsent for et nyhetsprogram. Hun er imidlertid fortsatt sprengsingle, og feirer fødselsdagen sin mutters alene mens hun mimer til House of Pains «Jump Around». Siden sist har den sleske playboyen Daniel Cleaver tilsynelatende omkommet i et flykrasj (mest fordi Hugh Grant ikke gadd å gjenta rollen). I begravelsen får hun et gjensyn med Mark Darcy (Colin Firth), som nå er gift og fortsatt litt av en tørrpinn. Fortsatt også Bridgets store kjærlighet, uansett hvor mye hun prøver å benekte det.

Bridget bestemmer seg for at dette er en bra anledning til å blåse ut litt damp, så hun dilter med programledervenninnen Miranda (Sarah Solemani) til Glastonbury-festivalen – der en bedugget Bridget sjangler inn i teltet til den amerikanske milliardær-sjarmøren Jack Qwant (Patrick Dempsey), og får seg en real «shag». Venninnen horver i mellomtiden over smørsangeren Ed Sheeran; som spiller seg selv. I en barnedåp noen uker senere gjenforenes Bridget med nyseparerte Darcy, de har en het natt sammen – og så oppdager Bridget plutselig at hun er gravid. Hvem faren er forbli et veldig åpent spørsmål, men Darcy og Qwant stiller begge standhaftig opp mens de kjemper om Bridgets gunst. Historien er unektelig forutsigbar, og i tråd med tradisjonene ender alt med barnefødsel, kjærlighetserklæringer og giftermål. I utgangspunktet tre ting undertegnede ikke har den aller største tålmodigheten med, i alle fall på film. Man har dessuten klart å presse inn en plagsom klisjé-italiener rett fra 1950-tallet, som kjører Bridget til sykehuset i en liten pizzabudbil. Urk. Årsaken til at filmen allikevel fungerer bra er skuespillerne, og en sympatisk tone som befinner seg på den motsatte enden av skalaen fra de sosiopatiske «Sex and the City»-tøytene. I Bridget Jones’ erkebritiske verden har alle gode intensjoner, de tenker på andre enn seg selv – og mennene er ikke bare skildret som ugudelige fjolsnisser.

Historien er ikke basert på den tredje boken i serien, men på de faste spaltene Helen Fielding skrev for avisen The Independent i 2005. I dem var Daniel Cleaver den andre potensielle barnefaren, men Hugh Grant mislikte filmmanuset såpass sterkt at han forlot hele prosjektet. Hans rollefigur ble dermed skrevet ut og byttet ut med den amerikanske sjekkeguruen Jack Qwant, noe som faktisk tilfører filmen litt frisk energi. Produksjonen var planlagt så tidlig som i 2009, på et punkt med Paul «Ghostbusters» Feig som manusforfatter/regissør. Etter at Feig forlot prosjektet på grunn av «kreative uenigheter» gikk produksjonen tilbake til start – og fortsatte i en ny, bedre retning med Sharon Maguire. Hun regisserte den første filmen i serien, og har et klart fortrinn – siden Maguire ikke bare er en nær venn av forfatteren Helen Fielding, men dessuten inspirasjonen bak Bridget Jones’ bestevenninne Shazzer (spilt i filmene av Sally Phillips). Fielding har selv skrevet manuset med hjelp av bl.a. Emma Thompson, som dukker opp i en tørrvittig birolle som gynekolog. Thompson er trolig en stor del av årsaken til at filmen fungerer såpass bra, og at replikkene er såpass spenstige. Det er godt mulig at «Bridget Jones’ baby» ville ha fungert litt bedre hvis den kom for ti år siden, men filmen byr allikevel på et trivelig gjensyn med en sympatisk hovedperson som bare har blitt lettere å like med årene. Koselig!