5
ACTIONTHRILLER
«Sicario»
Regi: Denis Villeneuve
USA, 2015
Det er sikkert den fremste årsaken til at Ridley Scott nylig overlot sin «Blade Runner»-oppfølger i hendene hans. Med «Sicario» har Villeneuve laget sin hittil mest kommersielle film: en helt førsteklasses thriller preget av hans patenterte blanding av kjølig intensitet og kompromissløs integritet. Dette ligger godt an til å bli en av årets sterkeste bidrag til sjangeren, men det sier muligens sitt om måten vi konsumerer massemedia på, at min første reaksjon etter å ha sett «Sicario» var: «synd dette bare var en avsluttende film, og ikke pilotepisoden til en kabelserie for HBO eller Netflix». Sistnevnte slapp nylig sin serie «Narcos», som tar for seg det samme temaet: hvordan de mexicanske narkokartellene blomstret opp under Bush seniors «krig mot narkotika» – som gikk omtrent like bra som sønnens «war on terror». I den evigvarende krigen mot narkotika finner du ingen vinnere, bare ofre – men USA trapper i all hemmelighet opp bakkekampene. Hvis konvensjonell krigføring ikke fungerer, prøv skitne triks. Det står innprentet på CIA-logoen, tror jeg. Dette er en grim, pessimistisk thriller preget av det samme tungsinnet som «Prisoners». I likhet med den er «Sicario» dessuten en film om hevnlyst, og om hvordan hederlige mennesker reagerer når de bli slengt rett ned i mørket.
I dette tilfellet: Kate Mancer (Emily Blunt), en ung, intelligent FBI-agent som er tildelt den utakknemlige oppgaven med å rydde opp etter de mexicanske narkokartellenes herjinger i Arizona. FBI kommer ingen vei, og alt Kate kan gjøre sammen med partneren Reggie (Daniel Kaluuya) er å sortere lik og kroppsdeler. Men så blir Kate håndplukket til et spesialteam ledet av Matt (Josh Brolin), offisielt en «rådgiver» til forsvarsdepartementet. En påtatt tilbakelent, jovial cowboy med en tåkelagt agenda og tilsynelatende frie tøyler til å skape ugagn. Kate blir tilbudt en mulighet til å virkelig gjøre en forskjell, og slenges rett inn i den dype enden av svømmebassenget uten flytevest. Kate er ikke en av disse beintøffe, kvinnelige kampmaskinene vi har sett mange av på film og TV de siste årene. Hun er i overkant naiv, reagerer uten å tenke seg om, har fortsatt klokkertro på lover og regler. Aner ikke hva som venter henne, fanget i en verden der etiske retningslinjer og moralsk kompass bare blir en belastning. Hun holder kontroll på nervene, men øynene er fulle av frykt. Det tar ikke mange timene før Kate skjønner at hun har blitt kastet inn i en situasjon totalt ute av kontroll, og blir utnyttet av folk hun neppe kan stole på. Minst av alle den gåtefulle kollegaen Alejandro (Benicio Del Toro), en sjelfull drapsmann som har foruroligende dype kunnskaper om hvordan de mexicanske kartellene opererer. En fascinerende skikkelse i en film full av kompliserte grånyanser og hemmelige agendaer.
Denis Villeneuve iscenesetter noen av de mest intense scenene vi har sett siden den første sesongen av «True Detective», og er veldig økonomisk med informasjonen han deler ut. Vi vet ikke noe mer enn det Kate oppdager, og i likhet med henne er vi nødt til å ta stilling til det vi får vite på egen hånd. Villeneuve legger ingen klare moralske føringer, og forholder seg ambivalent til metodene amerikanske myndigheter tar i bruk. Jeg vet ikke hvor tett han holder seg til virkeligheten, men det meste i «Sicario» føles foruroligende plausibelt, særlig med tanke på hva som allerede er offentlig kjent om hvordan USA har operert tidligere. Villeneuve har dratt med seg store deler av det kreative teamet fra «Prisoners», inklusive den legendariske filmfotografen Roger Deakins og den islandske komponisten Johann Johannsson – som leverer et suggererende musikkspor som forsterker den trykkende, illevarslende stemningen. Det er ingen svake ledd her, alt er mesterlig iscenesatt. Noen filmer avslutter akkurat der de skal, men «Sicario» har et høyt potensial til å fortsette. Og selv om vi neppe får en kabelserie som forteller mer av historien, jobber produsenten Lionsgate allerede aktivt med planleggingen av en oppfølger som skal fokusere på Benicio Del Toros rollefigur Alejandro. Han er like enigmatisk som resten av filmen, og en skikkelse det hadde vært spennende å finne ut mer om. «Dette er et sted for ulver nå», som han sier mot slutten. Ingen helter igjen, bare rovdyr som slåss om likrestene. Og vil du ikke tross alt være på lag med ulvene som har en sjanse til å overleve?