4
DOKUMENTAR
«Granatmannen»
Regi: Karianne Berge
Norge, 2016
Som reportasjefilm fungerer «Granatmannen» fint som skjematisk gjennomgang av en helt unik krimgåte som lammet Oslo i uker og måneder fra den første granaten sprang i februar 1965.
Det som står sterkest igjen er underet ved at ingen ble drept eller hardt såret av sprengladningene som en ukjent person la ut som feller på tilfeldige steder i Oslo, fra Frogner til Grefsen, bundet til snubletråder. Spekulasjonene da alvoret gikk opp for politi, presse og Oslos innbyggere spredte både mistanker og høytflyvende teorier om en gal manns verk. En av de mer megetsigende avisforsidene spekulerte i at «Granatmannen kan være Arbeiderbladet-abonnent». Et innbrudd i et våpenlager på Trandum antydet imidlertid hvor mange granater som var på avveie, og det sammen med det som kunne blitt en fatal dobbelladning ved Colosseum kino om den hadde gått av, satte en by i beredskap.
Filmskaper Karianne Berge har intervjuet gjenlevende ofre, etterforskere og journalister som på hvert sitt vis satt tett på saksgangen, og filmens største bidrag til historien er påminnelsen i seg selv så mange år etter, gjennom måten hun skildrer paranoiaen og frykten som bredte seg for hver granat. Endelig er det et nydelig bilde Berge tegner av et Oslo for 50 år siden, gjennom et vell av arkivfilm, fotografier fra etterforskningen og rekonstruksjoner av hvordan det hele kan ha foregått.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Hvor nærme hun kommer en løsning på gåten som har fascinert både historikere og etterforskere i årene siden, skal vi ikke røpe, men utover det reiser filmen flere relevante spørsmål rundt hvordan befolkning og myndigheter reagerte. Kun antydningsvis trekkes en direkte parallell til 22. juli-angrepene på Regjeringskvartalet. Det er synd at terroraspektet ikke vektlegges ytterligere når det først løftes fram, siden et sterkere søkelys på det psykologiske aspektet kunne gitt større intensitet i en film som hviler vel mye på gamle avisartikler, snakkende hoder og arkivfilm som strengt tatt fungerer mer som illustrasjoner enn relevante informasjon.
Det siste blir overtydelig når en filminteressert Berge legger inn klipp fra dagliglivet i Oslo i 1965 som viser kinoreklame for «Unnskyld, vi flykter» og James Bond-filmen «You Only Live Twice». Den første, Gérard Ourys «La grande vadrouille» (1966) hadde ikke premiere før i 1967, samme år som «You Only Live Twice» ble produsert. Det er ikke graverende, men såpass unødige forpurringer av fiksjonen som skal bære realismen i «Granatmannen» at man blir sittende å lure på hvor og når de andre opptakene stammer fra, vel å merke uten at det ødelegger den naturlige spenningen i en litt for skjematisk fortalt historie om en forbrytelse.