Film

«Gåsehud 2»: Ren Halloween-skuffelse

Halloween-sesongens offisielle familiefilm er dessverre en halvhjertet skuffelse for alle oss som satte stor pris på det første «Gåsehud»-eventyret for tre år siden.

2

FAMILIEFILM

«Gåsehud 2: Monsterkvelden»

Regi: Ari Sandel

USA, 2018

Forfatteren R.L. Stines trygge grøsserhistorier har skapt en hel industri, og gitt ham en slags status som barnas Stephen King – men siden Stines bøker er så influert av andre kilder er de vriene å filmatisere. Den første «Gåsehud»-filmen løste problemet ved å mose alle historiene hans sammen i en selvironisk, sjangerbevisst meta-lapskaus. En fremgangsmåte som fungerte finfint, til stor del takket være et sprekt manus, entusiastisk regi og Jack Blacks maniske gjøglerenergi. Denne oppfølgeren har ingen av delene, men prøver allikevel å gjør akkurat det samme for en yngre målgruppe - bare med betydelig dårligere uttelling, forbausende lite sjarm, et forferdelig manus og ekstremt platt anti-humor. R.L. Stine har skrevet over seksti «Gåsehud»-bøker, men filmserien ser allerede ut til å ha gått tom for materiale. Så fremfor å komme opp med noen nye ideer blir historien fra forgjengeren resirkulert i Halloween-setting, der en ny familie opplever akkurat det samme som sist i mer beskjeden skala. Tenåringen Sarah Quinn (Madison Iseman) sliter med opptaksprøven til Columbia-universitetet, og oppdager at den sleske kjæresten Tyler (Bryce Cass) er utro. I dagene før Halloween får hun dessuten ansvaret for å passe på lillebroren Sonny (Jeremy Ray Taylor), mens mamma Kathy (Wendi McLendon-Covey) jobber doble skift på et pleiehjem.

Les også: «Småkrypenes magiske hage»: Veldig midt på treet

Sonnys afroamerikanske bestevenn Token (Caleel Harris), blir dumpet hos Quinn-familien i starten av filmen, før foreldrene hans tilsynelatende flykter ut av landet. Hvis ingenting av dette gir inntrykk av å høre hjemme i en familievennlig grøsser, så velkommen til «Gåsehud 2». Det er bare å belage seg på en halv film med såpeoperaintriger for spøkeriene starter. Sonny og Token har startet et opprydningsfirma de kaller «Junk Brothers», som et påskudd for å sende guttene inn i et gammelt kråkeslott. Under opprydningen finner de et hemmelig rom under peisen, som skjuler en snodig bok og vår gamle venn Slappy. Den ondskapsfulle buktalerdukken som skapte så mye lurveleven i første film. Alt ender naturligvis med at Slappy vekker liv i byens Halloween-dekorasjoner, og gjør sitt beste for å få Allehelgensdagen til å vare evig.

Jack Black nøyer seg denne gangen (spoilers ahoy!) med et ukreditert gjestespill som forfatteren R.L. Stine, og jeg vil bli forbauset hvis han tilbragte mer enn en formiddag på filmsettet. Black gadd ikke engang å ta seg bryet med å låne bort stemmen til buktalerdukken Slappy, som denne gangen er stemmelagt av Mick Wingert. Man kan formelig høre at han himler med øynene under de teiteste replikkene. Synd, for Sony Pictures Animation har åpenbart lagt litt flid i figurdesignet av monstrene, som inkluderer en horde med rasende gelebjørner og en enorm ballongedderkopp.

Les også: «Månelyst i Flåklypa»: Eventyrlig måneferd

Det føles deprimerende at ikke engang rutinerte komikere som Ken Jeong eller «SNL»-veteranen Chris Parnell får noen sjanser til å være morsomme her. Det betydelige gapet i kvalitet mellom de to «Gåsehud»-filmene skyldes nok til dels at regissør Rob Letterman er byttet ut med Ari Sandel; og hans erfaring fra romantiske fjortisfilmer som «The Duff» (2015) og «When We First Met» (2018) kommer godt til syne her. Mesteparten av skylda for at denne oppfølgeren ikke fungerer ligger nok allikevel mest på manusforfatteren Rob Lieber, som tidligere har skrevet den helt hoppende håpløse barnefilmen «Petter Kanin».

Som skrivehåndverk er dette omtrent på lavt nivå med en middels episode av den typen barneserier Disney Channel viser på dagtid, med dialog som bokstavelig talt fikk meg til å stønne oppgitt – mens jeg samtidig ble litt lettet over at filmen i det minste ikke er dubbet på norsk. «Gåsehud 2: Monsterkvelden» sikter inn en yngre målgruppe enn forgjengeren, men har allikevel har fått niårsgrense her hjemme på grunn av «intens stemning, skremmende skikkelser og faretruende situasjoner». Man regner nok med at barn på den alderen er gamle nok til å lese undertekster, men de er samtidig gamle nok til å kreve mye bedre ting enn dette. Det eneste de vil grøsse av her er den forferdelige dialogen.

Mer fra Dagsavisen