DRAMA
«Mr. Morgan’s Last Love»
Manus & regi: Sandra Nettelbeck
Tyskland/Belgia/USA/Frankrike, 2013
Tyske Sandra Nettelbeck (sist sett på norske kinoer med «Bella Martha» tilbake i 2002) har filmatisert den franske romanen «La Douceur assassine» av Francoise Dormer, men noe har åpenbart gått tapt under oversettelsen. Det er alltid hyggelig å se åttiåringen Michael Caine, selv med en så forferdelig amerikansk aksent at det er vanskelig å begripe hvorfor man ikke bare lot ham være britisk. Ekstra snodig fordi hovedpersonen i romanen var fransk, og Sandra Nettelbeck var nødt til å skrive om deler av historien for å presse igjennom at Mr. Morgan nå er en amerikansk innflytter. En av mange dårlig avgjørelser som forhindrer at filmen fungerer så bra som den burde gjøre. Nettelbeck har dedikert «Mr. Morgan’s Last Love» til sin egen far, som døde kort tid før filmen ble laget - så det er nærliggende å tro at regissøren bearbeider sin egen sorg her, og det er i de sørgelige øyeblikkene filmen fungerer best.
Den ensomme, pensjonerte filosofiprofessoren Mr. Matthew Morgan (Michael Caine) er bosatt i Paris, men har fortsatt ikke tatt seg bryet med å lære fransk. Etter at kona Joan dør vurderer Matthew selvmord, men isteden gjør han et krafttak for å fortsette hverdagen. Kanskje frimerkesamling kan være tingen? Eller muligens en flørt med en jente som er gammel nok til å være barnebarnet hans? På bussen har han et tilfeldig møte med den unge danselærerinnen Pauline (Clemence Poesy), og det blir et bekjentskap som varmer hjertet til den gamle gubben. Snart skraper han opp det gjenmalte baderomsvinduet, sånn at han kan se Eiffeltårnet. Han barberer bort gråskjegget, og drar med den gamle venninnen Colette (Anne Alvaro) på cha-cha-kurs. Matthew blir veldig betatt av Pauline, og han fyller et slags tomrommet etter hennes avdøde pappa. Nærheten som utvikler seg mellom dem blir også en smertefull påminnelse om Matthew Morgans alderdom. Etter et mislykket selvmordsforsøk dukker Matthews frustrerte sønn Miles (Justin Krik) og datter Karen (Gillian Anderson) opp i Paris, og de begriper ikke hva faren gjør med denne unge, franske «bimboen».
Det som skjer vider er ikke direkte forbausende, men «Mr. Morgan’s Last Love» blir aldri det «gammel-mann-innleder-forhold-til-ung-kvinne»-dramaet tittelen antyder. Så en mer passende tittel hadde vært «Mr. Morgans Last Totally Platonic Friendship». Rundt halvveis skiftes fokuset over på Matthews anstrengte forhold til sine to voksne barn, og Paulines forsøk på å reparere den gamle mannens forhold til sønnen Miles. Det kommer noen temmelig rørende scener mot slutten, men det meste føles en smule traurig og fryktelig forutsigbart. Ikke minst fordi vi tidligere i år så omtrent den samme historien fortalt i «Song for Marion», da med Michael Caines gamle romkompis Terrence Stamp i hovedrollen. Selv med sin fornøyelig bedritne aksent er Michael Caine som vanlig et sympatisk midtpunkt, men det er franske Clemence Posey som stikker av med mesteparten av oppmerksomheten. Hun er trolig best kjent for rollen som Fleur Delacourt i «Harry Potter»-serien, og er et talent å holde øye med. De sterke skuespillerprestasjonene bærer «Mr. Morgan’s Last Love» et godt stykke, men klarer ikke å forhindre at dette blir en blek og lite bemerkelsesverdig bagatell.