4
DRAMA
«Don’t Worry, He Won’t Get Far on Foot»
Regi: Gus Van Sant
USA, 2018
Gus Van Sant har hatt planer om å lage en film om den handicappede vitsetegneren John Callahan i nærmere tretti år, på et tidspunkt med Robin Williams i hovedrollen. Kunne ha blitt en skikkelig saftig rolle for salige Williams, men Joaquin Phoenix er en fullgod erstatning. Callahans kontroversielle, galgenhumoristiske vitsetegninger ble også publisert i tegneserieblader her hjemme, og jeg har vage minner av å ha lest en artikkel om den tragikomiske livshistorien hans mens «Ernie» fortsatt hadde sitt eget blad. Jeg ble litt overrasket av å oppdage at Callahan døde tilbake i 2010, bare 59 år gammel.
Kanskje like greit at John forlot planeten når han gjorde; som en skarp kritiker av politisk korrekthet ville han neppe følt seg særlig tilpass i dagens sosiopolitiske krenkelseskultur. «Don’t Worry, He Won’t Get Far on Foot» er uansett ikke så interessert i Callahans karriere som provokativ vitsetegner: dette er først og fremst en film om alkoholisme og AA-programmet, som tar for seg hvordan de tolv trinnene ga Callahan livet tilbake etter at han ble lammet i en bilulykke i en alder av 21 år.
Filmen hopper rundt på tidslinjen mens hovedpersonen holder et foredrag foran en stor forsamling, der han for første gang leser opp setningene vi hører ham gjenta flere ganger: «Jeg vet bare tre ting om min mor: at hun var irsk, rødhåret og en lærer. Og at hun ikke ville ha meg. Så egentlig fire ting».
Les også: Sverige: En stemningsrapport
John Callahan (Joaquin Phoenix) begynte å drikke som trettenåring, og holder jevn promille frem til han blir lammet i en meningsløs fyllekjøringsulykke. Etter en veldig fuktig rotbløyte med den nye kompisen Dexter (Jack Black) runder Callahan av helkvelden med å skrelle folkevogn-bobla si inn i en lyktestolpe, og våknet opp på sykehuset i bakrus med en kropp som er lam fra brystet og ned.
Deretter fortsetter han å drikke tett i flere år, frem til en telefon til Anonyme Alkoholikere sender livet hans i en ny retning. Callahan begynner å delta i jevnlig samtaleterapi i en AA-gruppe ledet av hans flamboyante, AIDS-syke sponsor Donnie (spilt med mye sjarm av Jonah Hill, i en prestasjon som burde sikre ham en birolle-nominasjon under neste års Oscar-utdeling). Filmen vier mye tid til gruppedynamikken i samtaleterapien, der blant andre LGBT-ikonet Beth Ditto, Udo Kier og Kim Gordon fra «Sonic Youth» har sentrale biroller.
Siden fint få vet hvordan Callahan var virkeligheten (et par intervjuer med ham er tilgjengelige på YouTube) er det ikke et stort problem at Joaquin Phoenix portrett egentlig ikke har noen klare fellestrekk med ham. Callahan var en skarp, veltalende fyr med et melankolsk sinnelag, mens Phoenix forvandler ham til en rampete hurragutt med grøtete diksjon, som ikke er all verdens langt unna en rullestolbundet variant av rollefiguren han spilte i Paul Thomas Andersons «Inherent Vice». Noe som ikke forhindrer at Phoenix fortsatt veldig severdig her, og leverer nok en fascinerende skuespillerprestasjon som bærer filmen store deler av veien.
Les anmeldelsen av Blindsone: Det vi ikke snakker om
Man merker imidlertid, på godt og vondt, at dette er en film av Gus Van Sant: som er drevet av hans faste fikseringer og flytter fokuset over på hans interessefelt. Hvis Van Sant med tiden blir tatt av «Me Too!»-bølgen som felte hans kollegaer Bryan Singer og Kevin Spacey, så har vi sannelig fått plenty av skarpe advarsler via filmene hans. Noe som betyr at «Don’t Worry, He Won’t Get Far on Foot» naturligvis bruker litt tid på et totalt irrelevant sidespor om en gruppe tenårige skatergutter Callahan blir kjent med, og at sponsorgruppen har et medlem som skriver poesi om sin entusiasme for unggutt-penis. Ta det som du vil.
Van Sant er i kjent stil lite interessert i kvinnelige rollefigurer, og behandler John Callahans kjærlighetsforhold til sin svenske massasjeterapeut (samt senere kone) Annu (Rooney Mara) med en aggressiv likegyldighet som får meg til å lure på hvorfor han ikke bare fjernet hele henne helt fra manuset. Gus er samtidig marginalt interessert i hvorfor John Callahan egentlig valgte å bli vitsetegner, og veien som ledet ham dit. Han er heller ikke særlig opptatt av Callahans musikalske karriere, hans animasjonsserier eller portrett-tegningene som Callahan stilte ut i kunstgallerier. Ingenting nevnes med et kløyva ord i filmen.
Les også: Enig og tro til Oslo faller – her er årets norske filmer
Van Sant er til gjengjeld veldig entusiastisk i sin skildring av Anonyme Alkoholikere, og deres religiøse tilnærming til tørrlegging. Det er enda merkeligere at filmen totalt utelater den egentlig årsaken til at Callahan begynte å drikke; at han ble seksuelt misbrukt i en alder av åtte år, og isteden retter fokuset over på det faktum at han var adoptert.
Det er muligens bare en fordel at Van Sant (som også har skrevet manuset, i hovedsak basert på et av kapitlene i Callahans selvbiografi med samme tittel) unngår de elementene man forventer av en tradisjonell filmografi, men det føles litt drøyt at han har forandret såpass mye av hovedpersonens livshistorie for å pensle filmen inn på sine faste temaer. Dette kunne trolig ha blitt en sterkere film med en annen regissør og manusforfatter bak roret, men selv med et så snevert fokus holder allikevel «Don’t Worry, He Won’t Get Far on Foot» interessen - takket være (stort sett) sterke skuespillerprestasjoner og en sjarmerende frynsete hovedperson.