Film

Frustrerende middelmådig

Bestselgende bok blir film blottet for spenning og nerve.

Dagsavisen anmelder

3

THRILLER

«Dark Places»

Manus & regi: Gilles Paquet-Brenner

USA – 2015

Gillian Flynns bestselgende thriller «Dark Places» (eller «Mørke rom» i norsk oversettelse) er blitt en frustrerende middelmådig film, som er desto mer frustrerende fordi filmatiseringen av hennes roman «Gone Girl» ble en sånn triumf. I USA ble premieren på «Dark Places» utsatt et år før filmen til slutt snek seg rett ut på streaming-markedet, så dette er i det minste en skuffelse som var lett å forutsi. Kompetent iscenesatt og bra spilt, men totalt blottet for spenning og nerve. I 1985 overlevde sjuåringen Libby Day (Sterling Jenrins) en massakre der hennes enslige mor Patty (Christina Hendricks) og to søstre ble brutalt myrdet på familiegården i Kansas. Takket være sjokkskadede Libbys vitnemål ble hennes tenårige storebror David (Tye Sheridan) dømt til livstid fengsel, og tretti år senere lever hun fortsatt i skyggen av mordene (og er nå spilt av Charlize Theron). Hun er for alltid kjent som den lille foreldreløse piken fra «Præriemassakren i Kansas», og har overlevd på veldedige donasjoner – samt en selvbiografi skrevet av en spøkelsesforfatter, som Libby ikke engang har tatt seg bryet med å lese. Hun lever i en rasert leilighet full av pappesker, søppel og rot, som kunne ha vært temaet i en episode av «Hoarders», og ser ut til å være en manifestasjon av alt kaoset inni hodet til Libby. Hun fungerer knapt som et menneske, en paranoid kleptoman styrt av innesluttet raseri og avstumpet bitterhet.

Dypt skadet, men i alle fall i live. Nå har imidlertid donasjonspengene tatt slutt, og Libby er pent nødt til å finne seg en inntektskilde for å betale husleien. Løsningen kommer med «The Kill Club»; en morbid hobbyklubb for nerdete krimentusiaster, som etterforsker kjente mordsaker i fritida. Den unge entreprenøren Lyle (Nicholas Hoult) tilbyr Libby noen hundredollarsedler hvis hun stiller opp en kveld og forteller drapsklubben om «Præriemassakren», i håp om at hun kan gi dem noen ledetråder som vil frifinne hennes bror David (Corey Stoll). Ingen av dem er overbevist om at David virkelig drepte familien sin i et satanisk ritual, og mistenker at Libby ikke fortalte hele sannheten som barn. Libby er lite lysten på å oppsøke gamle demoner hun har brukt en livstid på å fortrenge, men trenger pengene like mye som hun er i behov for å komme seg videre i livet. Så hun går med på å etterforske saken nærmere på egen hånd, mens hun ruller opp en innfløkt intrige som horver over alt fra rituelle dyreofringer til hjemmevold. En serie tilbakeblikk gir oss plenty av potensielle mistenkte: fra Libbys alkoholiserte dopdealer-far Runner Day (Sean Bridgers) til brorens hemmelige, høygravide kjæreste Diondra (Chloe Grace-Moritz). Historien ser ut til å ha dratt en del inspirasjon fra den sanne historien om «The West Memphis Three», som ble dømt for å ha drept tre barn i et «satanisk ritual» på nittitallet.

Dette er et interessant utgangspunkt og et interessant rollevalg for Charlize Theron, som selv var vitne til at moren drepte hennes voldelige far under den turbulente oppveksten i Sør-Afrika. Hun gjør nok en nyansert innsats som trolig plugger seg inn i noen sterke følelser, men blir sveket av den franske regissøren/manusforfatteren Gilles Paquet-Brenner. Ikke alle kan være David Fincher, som gjorde Gillian Flynns roman «Gone Girl» til en misantropisk satire om betente parforhold, og en av fjorårets største oppturer. Det vil være for mye forlangt å forvente at Paquet-Brenner er en mester på lik linje med Fincher (det er så godt som ingen nålevende filmskapere), men hans regi er skuffende fri for personlighet, særpreg og visjoner. Et stykke på vei ville «Dark Places» ha fungert helt fin som en miniserie for en kabelkanal som Starz, der mysteriet kunne få utvikle seg sammen med karakterene, gjennom et halvt dusin episoder eller så. Mange av problemene som oppstår hvis man prøver å stappe alle intrigene fra en bok inn i en film på under to timer kunne ha vært unngått med en utvidet spilletid, men selv i en lengre krimserie ville det ha vært umulig å svelge de usannsynlige avsløringene som kommer i finalen. Og det er et problem som stammer fra romanen. En mann som David Fincher ville ha klart å kalibrere tonen bedre, sånn at de stadig mer melodramatiske elementene fungerte sammen som helhet – men Paquet-Brenner legger seg på en realistisk, knusktørr, gravalvorlig stemning som ikke gjør filmen noen tjenester. Framfor å lage en thriller som drar oss inn i mysteriet klarer han å dytte oss stadig lenger unna, og gjør oss stadig mindre interessert i det usannsynlige utfallet. Historien horver over en imponerende mengde sensasjonelle temaer; pedofili, seriemord, konservativt satanisme-hysteri, psykotiske lolitaer på englestøv, brutale barnemord og grov mutilasjon av forsvarsløse kuer. Skal litt til å gjøre dette småkjedelig, men «Dark Places» fikser det fader meg allikevel.