Film

«Frost 2»: Disney når smeltepunktet

«Frost 2» ser utsøkt delikat ut, men har ikke samme magien som originalen.

Dagsavisen anmelder

4

ANIMASJON

«Frost 2»

Regi: Chris Buck & Jennifer Lee

USA, 2019

Disney klarte å smelte selv oss fullvoksne kynikere med «Frost», som var såpass nydelig iscenesatt at den gledet de aller fleste. En bra blanding av eventyrprinsesser, norsk nasjonalromantikk, feminisme i barnehøyde og Broadway-musikal, som med tiden ble en fenomenal suksess. Men det var seks år siden, nå.

De små sjarmtrollene som sang «La den gå» for full hals hver bidige morgen på vei til barnehagen nærmer seg nå tenårene, mens foreldrene som seriøst vurderte å stikke ut trommehinnene sine med en spiss fargeblyant har for lengst utviklet et anstrengt forhold til filmen. Så jeg mistenker at denne oppfølgeren vil slite med å treffe tidsånden med samme kraft. Den oppfinnsomme sjarmen som klarte å overvinne oss skeptikere sist gang er stort sett fraværende, og «Frost 2» føles i sterkere grad som et rent salgsprodukt.

Det er vanskelig å overvurdere akkurat hvor stor makt Disney-konsernet har i det popkulturelle landskapet nå; av de ti filmene som tjente inn mest penger på verdensbasis i år var sju av dem Disney-filmer – og i flere tilfeller er filmene bare en del av markedsføringen for leketøy. Her er et interessant eksempel: Etter premieren i 2013 ble «Frost» tidenes mest lønnsomme animasjonsfilm (og musikal), som tjente inn elleve milliarder kroner.

Les også: «Star Wars: The Rise of Skywalker»: Scorer høyt når det gjelder å orkestrere episk underholdning (DA+)

Allikevel bare blåbær i forhold til hva Disney sanket inn på salg av leketøy, merchandising og lisensiering, som nærmet seg tusen milliarder kroner! Jo, virkelig. Filmen dominerte leketøysalget i en så foruroligende grad at næringshandelen skapte begrepet «The Frozen Effect», for å beskrive en merkevare som presser alle andre aktører ut på sidelinjen. Med sånne svimlende summer sier det seg selv at Disney gjerne vil fortsette suksessen, selv om historien egentlig er ferdig fortalt.

Det kreative teamet fra første film er gjenforent for å gi oss mer av dem samme, og forsikre at Disney tjener nok penger til å konstruere sitt nye fornøyelsespark-prosjekt «Disney Space Planet» ute i Andromeda-galaksen (du hørte det her først). Livet går sin vante gang i det skandinaviske fantasiriket Arendelle (den feminine utgaven av Arendal), der dronning Elsa lever i harmoni med sin rødhårede lillesøster Anna. Elsa er allikevel distrahert av mystisk hjaling-sang (supplert av Stavanger-sangfuglen Aurora Asknes), som lokker henne ut i den forheksede skogen – der konge-bestefaren Runeard for mange år siden prøvde å inngå en fredsavtale med den samiske tundrafolket.

Noe gikk i midlertid fryktelig galt, og startet en bitter krig. Skogens fire urkrefter gikk i forsvarsmodus, og låste alle ute med en tett tåke. Monarkiets gamle synder er i ferd med å innhente Arendelle, og en urett må rettes opp. Sier seg selv at Elsa er den eneste som kan oppheve forbannelsen, så hun begir seg ut på et nytt eventyr sammen med søsteren Anna og snømannen Olaf. I mellomtiden prøver Kristoffer stadig å manne seg opp for å fri til Anna, mens hans trofaste reinsdyr Svein rister oppgitt på hodet i bakgrunnen.

Disney har slengt inn alt de har av sine enorme ressurser i «Frost 2», så filmen ser utsøkt delikat ut, med vakre høstfarger skildret med helt førsteklasses dataanimasjon. Selve historien er imidlertid mer klossete fortalt, og mangler den klare symbolverdien fra originalen.

Les også: Juleskrekk i en metoo-tid (DA+)

For oss voksne er det vanskeligere å bli særlig bergtatt av denne amerikanske New Age-kitsch-tolkningen av nordisk folklore, og filmen overvurderer grovt vår følelsesmessige tilknytning til den Jar Jar Binks-aktige snømannen Olaf. I første film var han en slags manifestasjon av søstrenes uskyldige tid sammen i barndommen, før han gradvis ble den typen Disney-maskot bare et uskyldig barn kan sette pris på. «Frost 2» føles i enda sterkere grad som en Broadway-musikal enn forgjengeren, der noen bryter ut i sang omtrent hvert femte minutt.

Sangene (som fortsatt er komponert av ekteparet Robert og Kristen Anderson-Lopez) er heller ikke like sterke denne gangen, selv om Kristoffer får sjansen til å fremføre en ELO-aktig powerballade som blir filmens store høydepunkt. Det er vanskelig å påstå at «Frost 2» klarer å gjenskape magien fra originalen, men for yngre barn som elsket den første filmen er mer av det samme sikkert mer enn nok. Dette ble tilfeldigvis også den siste Disney-filmen John Lassiter var involvert i før han ble sparket av klåfingerrelaterte årsaker. Her hjemme vises «Frost 2» med norsk dubbing (av Linn Stokke, May Kristin Kaspersen og Thorbjørn Harr), et samisk lydspor og i original språkdrakt. Så fritt valg. P.S. hvis ungene har tålmodighet til å sitte gjennom ti minutter med rolleliste er det forresten en ekstra scene helt til slutt her.

Kinopremiere 1. juledag.