4
DOKUMENTAR
«Jeg er Ingrid»
Regi: Stig Björkman
Sverige – 2015
Den 75-årige veteranen Stig Björkman har tidligere laget flere dokumentarer om Ingmar Bergman, og nå retter han fokuset mot et helt annet svensk nasjonalikon med etternavnet Bergman. «Jeg er Ingrid» gir oss et tradisjonelt, men veldig intimt og innsiktsfullt portrett av en komplisert skuespiller som var langt forut sin tid – og som på lørdag ville ha fylt hundre år. Det ligger muligens noe i at de beste skuespillerne i historien var drevet av traumer, ustabilt familieliv og psykologiske skavanker. Ingrid Bergman var nærmest født foran kamera, med en far som ustanselig filmet og fotograferte datteren. Moren Frieda døde da datteren bare var to år gammel, og som enebarn er hun pappa Julius’ øyesten. Lille Ingrid får konstant oppmerksomhet av faren bak kameralinsen, men i 1929 dør han av kreft. Den traumatiserte, trettenårige jenta sendes for å bo hos en tante, som dør et halvår senere av hjertesykdom. Brosteinene for et rotløst, rastløs liv er allerede lagt lenge før Ingrid Bergman gjør sin filmdebut i slutten av tenårene. Datteren Isabella Rossellinis teori er at filmkameraene ble et substitutt for Ingrids avdøde pappa – som kunne gi henne all den oppmerksomheten og kjærligheten hun mistet med ham. Hun drar til Hollywood i en alder av 24 år, og blir en verdensstjerne med nyinnspillingen av «Intermezzo» (1939).
Bergman spiller mot Bogart i «Casablanca», vinner sin første Oscar for «Gaslight» og har hovedrollen i flere filmer for Alfred Hitchcock. «Jeg er Ingrid» er imidlertid ikke særlig opptatt av hennes triumfer som skuespiller, og er mer opptatt av private problemer. Litt skuffende at denne dokumentaren velger å fokusere mer på hennes tidvis turbulente familieliv, framfor filmrollene – men også naturlig, siden Bergmans voksne barn har deltatt aktivt i produksjonen. Alle fire stiller opp i intervjuer her, og det var datteren Isabella Rossellini som tok initiativet til «Jeg er Ingrid» etter å ha møtt regissør Stig Björkman under Cannes-festivalen. Det er påfallende hvor grundig Ingrid Bergman dokumenterte sitt eget liv, konstant filmet familien med super8-kameraer og sparte på alle mementos uansett hvor i verden hun flyttet til. Store deler av «Jeg er Ingrid» består av disse private filmopptakene, akkompagnert av intervjuer med familien (samt kollegaer som Liv Ullmann og Sigourney Weaver) og Alicia Vikander som Ingrids «jeg»-stemme. Hun leser opp utdrag fra Bergmans dagbøker og private korrespondanse, og gir oss følelsen av at hun snakker direkte til oss fra den andre siden av graven. Hun døde av kreft i en alder av 67 år, på sin fødselsdag i 1982. Fordi filmen er laget i nært samarbeid med familien er det en snev av hvitvasking her; Bergmans mange affærer med kjente motspillere og stadige utroskap mot ektemannen Petter Lindström destilleres ned til en rask romanse med fotojournalisten Robert Capa (som hun selv avslørte i selvbiografien «Ingrid Bergman: My Story»).
Skandalen som fulgte i kjølvannet av Bergmans forhold til den italienske auteuren Roberto Rossellini vies desto mer oppmerksomhet, ikke minst fordi den fikk henne bannlyst fra både Hollywood og USA. I dag ville noen knapt hevet et øyenbryn, men på femtitallet ble Ingrid Bergmans frilynte, frigjorte vesen et symbol på umoralen i filmbransjen, og et tidlig eksempel på «den svenske synden». Den dobbelmoralistiske skandalen gjorde stor skade på hennes filmkarriere, men etter flere neorealistiske flopper med sin nye ektemann Rossellini fikk Ingrid Bergman et stort comeback med Oscar-vinneren «Anastasia» (1956). Personlig hadde jeg foretrukket at «Jeg er Ingrid» viet mye mer tid til disse klassiske filmrollene enn hennes rolle som mor, men til gjengjeld klarer denne dokumentaren å gi oss et bedre grep om hvem Bergman var som menneske. Filmen tegner et bilde av en varm, sjarmerende, fri sjel med en moderne attityde til sex og samliv. Hun var muligens ikke alltid særlig til stede i livet til barna sine, og foretrakk å forholde seg til dem som en venn mer enn en mor . Men som Isabella Rossellini sier: «Det eneste vi savnet var mer tid med henne, for hun var alltid så mye moro å være sammen med». Amen til det.