Frelle Pettersen: – Jeg tror vi vil se filmer om oss selv

Regissør Frelle Pettersen mener det lages for lite filmer om landsbygda. Derfor laget han en heimstadsfortelling i filmformat om livet på et av småbrukene som om noen år ikke vil eksistere lenger.

– Det er slettes ikke et kjedelig tema. Det er heller for lite film om landbruk, og det er interessant at når det først kommer en film om det, så blir det plutselig eksotisk i land som har vært landbruksland i mange år.

Det sier den selvlærte danske regissøren Frelle Petersen. Han har ofte søkt tilbake til barndommen, nærmere bestemt Sønderjylland, for å fortelle sine karakterdrevne historier, noe han også gjør nå med sin kinoaktuelle «Onkel». Her er gårdslivet sentralt, noe som har prega store deler av oppveksten til Petersen.

Skildrer hverdagen

– Det har vært viktig å prøve å fortelle noe om stedet hvor jeg er fra, også hvilken historie det har. Det er interessert i å se hva slags liv mine forfedre har dyrket, og som har gått i generasjoner, forteller han.

Det er noe som igjen begynner å handle om lojalitet til familien, og smågårdsdrift som går i arv.

«Onkel» handler om den 27 år gamle Kris og onkelen hennes, som bor på hans gård, etter at han overtok omsorgen for henne da hun ble foreldreløs som barn. Filmen skildrer deres nære men tause forhold og rutinepregede hverdag. Men når Kris etter hvert treffer mennesker utenfor gården som viser henne hva verden har å by på, og at en annen fremtid er mulig – både på dyrlegestudiet hun lenge har drømt om, og på kjærlighetsfronten – begynner hun å stå ovenfor moralske dilemmaer: Onkelen er delvis ufør etter at han fikk slag, og uten Kris vil han ikke kunne fortsette driften av gården.

Regissør Frelle Petersen har laget en heimstadsfortelling fra området han selv er oppvokst i Danmark. Foto: Mer Film

Regissør Frelle Petersen har laget en heimstadsfortelling fra området han selv er oppvokst i Danmark. Foto: Mer Film

Konflikt i karakteren

Regissøren har selv vært i den situasjonen.

– Jeg har kjent på at jeg har sveket min familie når jeg har reist vekk for å studere. Mange står i den situasjonen om man er fra landsbygda at man er jo nødt til å dra vekk fra bygda om man vil noe mer med livet sitt. Men så hender det er sykdom i familien. Jeg har støtt på mange som har hatt drømmer om framtida, men som føler de løper fra et ansvar de må ta, og velger å bli med familien og hjelpe til, forteller Petersen.

– Jeg synes det er spennende å skape det moralske dilemmaet der all motstand oppstår i karakteren. I stedet for at konflikten skal komme med noe utenfra, som typisk kunne vært en «bad guy» fra kommunen, for eksempel, som sier at man skal bygge motorvei gjennom gården, så ville jeg at all konflikt skulle oppstå inni henne, slik det jo gjerne er i virkeligheten.

– Filmer om oss selv

Virkeligheten er Petersen opptatt av å speile

– Jeg tror vi vil se filmer om oss selv. Jeg tenker det er to ulike leire innen film, og noen publikummere kan like begge. Det ene er det kommersielle vinduet, med underholdningsindustrien og stort fokus på sjangerfilmer som superheltfilmer og komedier, og så videre, mens det andre vinduet er for de menneskelige beretninger, sier Petersen.

– Det er en interesse for slike filmer. Se bare på Alfonso Cuaróns «Roma», for eksempel. Du har en mexicansk instruktør som er vant med å lage store filmer. Plutselig lager han en mer nedpå og realistisk film som forteller om et vanlig menneske og en familie, som er på sitt eget språk, og i svart-hvitt, men som blir en stor hit globalt, kanskje nettopp fordi vi kan relatere til den på et menneskelig nivå. Det samme mellommenneskelige aspektet skildres i Maren Ades «Toni Erdmann» som viser et sårbart far og datter-forhold. Det er dette menneskelige jeg også vil fortelle om. Noe som både kan røre ved folk her i Norden, men også i Japan og Mexico, men som mange samtidig vil se på som eksotisk.

Egen rullator

Det kan nesten ikke bli mer autentisk heller, for Jette Søndergaard som spiller Kris og Peter Hansen Tygesen som spiller onkel, er niese og onkel også i virkeligheten. Det er dessuten Tygesens egen gård som brukes i filmen.

– Han går i sine egne klær og det er hans egen rullator. Jeg ville ikke gjøre noen scenografiske grep for jeg ville at de ulike rommene skulle fremstå autentiske. Det eneste vi gjorde av inngrep var å male stua blå.

Dialekta i filmen, sønderjysk, er trolig så vanskelig for de øvrige landsmenn å forstå at filmen måtte tekstes på dansk, noe Petersen heller trekker fram som positivt for realismen i filmen.

– Det er fint med heimstadsfortellinger fra ulike steder som viser de mange miljømessige forskjellene og særpregene som til sammen utgjør et land. Og det er fint at det kommer danske filmer som forteller om landbruk i forskjellige tider, som også har fått god oppslutning, sier han, og henviser til «Før Frosten» av Michael Noer som kom i fjor, men også.

– Det er et godt tegn på at det er en interesse. Det mange publikummere i Danmark syntes var interessant med «Onkel» da den kom på kino her, var blant annet det at den typen gård som brukes i filmen, er i ferd med å bli avviklet. Her er det ingen som vil overta smågårdsdrift. Den neste generasjonen vil noe annet. Dermed er det vanskelig for små gårder å overleve, spesielt fordi de er i konkurranse med de store som gjerne har flere ansatte. De små skal avvikles, eller så må de moderniseres for å tilpasses annen landbruksdrift. Det er veldig dyrt igjen, og det har man nesten ikke råd til. Så om noen år er «Onkel» også et historisk portrett, for det vil skje et større skifte i jordbruket.

Derfor har regissøren som også gjør foto, vært opptatt av den visuelle stilen i filmen.

– Kameraet er veldig iakttakende, med lange takninger, slik at man som publikummer kan føle at man står og titter på disse menneskene. Det er for å vise at det er mye jobb som gjøres her, kanskje man tenker at det er litt av et liv disse menneskene har. Men ser man etter, så tror jeg de har det fint også. Mange journalister spør om Kris overhodet er glad. Det handler jo om hva vi selv legger i det å ha et godt liv. Vi er alle flinke til å peke fingre på andre som vi mener har det dårligere. For meg er det nettopp en livsbekreftende historie om en kjærlig relasjon mellom onkel og niese som er der for hverandre. Mitt mål er nettopp at publikum skal se verdien i det forholdet.