Film

«Fransk opprør»: Fagforeningsfolk i full krig

Dette sosialrealistiske, sosialt bevisste fagforeningsdramaet hadde passet perfekt som 1. mai-film, men slippes på kino noen uker i forkant.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«Fransk opprør»

Regi: Stephane Brizé

Fr. 2018

En videreføring av det siste samarbeidet mellom regissør Stephane Brize og hovedrolleinnehaver Vincent Lindon: Cannes-vinneren «Markedets lov» (2015) – som tok for seg en middelaldrende jobbsøkers deprimerende møte med et sjelløst statsbyråkrati. I «Fransk opprør» spiller Vincent Lindon en helt annen personlighet, som kjemper en rasende kamp for å unngå å havne i samme uføre. Han er fagforeningslederen Laurent Amedeo, som står høylytt i bresjen for en storstreik på en bildelfabrikk i Agen. Det internasjonale storkonsernet Perrin Industries garanterte at de 1100 ansatte ville ha trygge arbeidsplasser de neste fem årene, så lenge fabrikkarbeiderne aksepterte fryste lønninger og ubetalt overtidsjobbing. Konsernet forhandlet seg frem til betydelige statlige subsidier, og fabrikken har hele veien skapt profitt for dem. Aksjonærer og sjefer stappet millionbonuser i egen lomme, men etter å ha utnyttet de ansattes godvilje i to år har konsernledelsen nå bestemt seg for å legge ned driften. Ikke fordi fabrikken taper penger, men fordi man kan tjene enda mer penger på billigere arbeidskraft andre steder. En enorm katastrofe, ikke bare for fremtiden til fabrikkarbeiderne, men for hele lokalsamfunnet i utkantkommunen Agen. De permitterte blir lokket med en klekkelig oppsigelseslønn hvis de slutter frivillig, men isteden går fagforeningen i full streik.

Les også intervju med Vincent Lindon: Taler markedet midt imot

Så i dette tilfelle er den franske originaltittelen «En guerre» mye mer passende; dette er folk som er i krig. I bresjen står ildsjelen Laurent, som ser ut til å trives best i konfliktsituasjoner. Han utfordrer de arrogante mellomsjefene som hevder at bedriften ikke lengre er levedyktig, og mekanisk gjentar floskler om at «vi er alle i samme båt», «vi har stor sympati for situasjonen deres» og totalt slingrer seg unna alt ansvar. Arbeiderne streiker og demonstrerer med stort pågangsmot, men innsatsviljen begynner å skrante litt mens dagene sklir over i uker. Enkelte ansatte lar seg lokke av tilbud om større sluttpakke hvis de avslutter streiken, og fullfører den siste tiden med arbeid før fabrikken stenger. Kortsiktig kompensasjon virker veldig fristende når de langsiktige løsningene uteblir. Laurent og hans trofaste medhjelper Melanie (Melanie Rover) står klippefast på krava om å få et personlig møte med den tyske konsernsjefen, sånn at de kan legge frem en alternativ plan som vil redde arbeidsplassene deres. Men det blir stadig mer splid i leiren og mye av tiden går med til intern krangling. Enkelte mener at Laurent trives litt for godt i rampelyset, og er mer drevet av ego enn solidaritet. Filmen ser ikke ut til å være enig med dem; Laurent er skildret som en staut, standhaftig, idealistisk arbeiderklassehelt i Lech Walesa-modus, som har et eksplosivt temperament - men samtidig god grunn til å være forbannet.

Les også: «Lykkelige Lazzaro»: En fascinerende filmfabel

Det føles derfor feilvurdert (og ikke så rent lite merkelig) at «Fransk opprør» ender med et deprimerende ballespark, som unektelig kommer som et uventet sjokk, men samtidig skurrer ekstremt med alt vi har sett tidligere. Det kan vi dessverre ikke snakke mer om uten å tråkke langt over spoiler-grensen i sanden. Frem til de siste minuttene føles «Fransk opprør» helt autentisk, mens et håndholdt, dokumentarisk kamera fanger opp øyeblikk som kunne ha kommet rett fra en nyhetssending. Filmen ble spilt inn før folk tredde på seg gule vester og fylte gatene i Paris for å vise sin avsky mot de økende økonomiske forskjellene i Macrons Frankrike, så Stephane Brize har virkelig fingeren på pulsen her. I motsetning til de fleste sosialrealistiske dramaer er dessuten «Fransk opprør» overraskende livlig; iscenesatt med et høyt tempo og mye energi.

Les også: A working class hero is something to be

Mens «Markedets lov» minnet mye om Dardenne-brødrene på sitt mest sedate, er «Fransk opprør» nærmere Ken Loach på sitt mest klassekamp-engasjerte. Dette er imidlertid en film som ikke tilbyr mye innsikt i hvordan man konstruktivt løser fastlåste konflikter, og som vier utmattende mye spilletid til hissige arbeidere som skriker i munnen på hverandre, skriker til arrogante møkkamenn i dress, skriker i demonstrasjoner og skriker mot TV-journalister. Så ja, store deler av spilletiden består av improvisert munnhuggeri og hissige raptusutbrudd. Det er en allmenn følelse av at disse fabrikkarbeiderne kjemper en tapende kamp mot kapitalistiske vindmøller, noe som sikkert er i tråd med den håpløse franske tidsånden. «Fransk opprør» lager mye ståk med fint lite utbytte, og det er en 1. mai-parole som neppe vil forene noen som helst.