6
DRAMA
«Moonlight»
Regi: Barry Jenkins
USA, 2015
Hva vil det si å vokse opp, finne de rette steinene å tråkke på for å komme seg opp og videre til tross for at veien du går er uten framtidsutsikter, minelagt med mistro, svik og hat? Uten å generalisere, snarere tvert imot, er «Moonlight» en tvers gjennom fabelaktig, rystende og sterkt personlig film om en gutts steg fra skolegutt til nesten voksen, fortalt gjennom tre stadier. Det er også et generasjonsportrett, et samfunnsavtrykk og en rapport fra USAs urbane utposter, og ikke minst en kjærlighetshistorie som river og sliter i sansene uten å miste ømheten og sårbarheten av syne. Måten regissør Barry Jenkins syr sammen historien på er ren poesi av det slaget som slår både verbalt og følelsesmessig. Resultatet er årets første mesterverk på norske kinoer.
Barry Jenkins følger sin hovedperson Chiron gjennom tre stadier tidlig i livet, spilt av tre forskjellige skuespillere. Chiron vokser opp med moren i Miamis utslitte svarte nabolag, hun et narkovrak på nedadgående, han en skolegutt i begynnelsen av puberteten som blir hundset hjemme og på skolen av jevnaldrende og eldre som uten at det er uttakt har fornemmet at han liker gutter bedre enn jenter. Etter at han en dag flykter fra mobbeen reddes han av Juan, mannen som forsyner nabolaget, og dermed også Chirons mor, med dop. Det er gjennom Juan og samboeren Teresa at Barry Jenkins fra første stund viser at han har en agenda i retning håpet. Uten å vike en tomme fra sin egen fortellerstil minne han om en behersket versjon av en ung Spike Lee eller en intellektuell parallell til John Singleton, og han endrer fokus fra det konvensjonelle til det overraskende, hvor humanismen får spillerom i en person som i sympati, omtanke og menneskelig forståelse tar oppgaven med å gi Chiron troen på sine medmennesker. Det som er en film om dop, om håpløsheten i de svarte nabolagene rundt USAs største byer, om homofobi og en gryende kriminell løpebane, er også en film om å lære å svømme, både billedlig og bokstavelig, om å lære hva kjærlighet er, om å læe hva selsvtendighet er - såvel på et medmenneskelig som pået mer fysisk, følelsesladet plan.
I den andre sekvensen er det først og fremst erkjennelsen som gis spilletid. For Chiron blir forelskelsen en vond og bratt lærekurve om at mangfoldet i noens øyne er uakseptabelt. Han forelsker seg i sin beste og eneste venn, alt mens reisverket fra årene forut knaker og forsøkene på å forstå sin egen utvikling og utfordring slår inn som en slegge. Om den norske serien «Skam» kan være en liten parallell til denne filmen fra et helt annet, gjennomgående ikke-hvitt miljø uten noen av de privilegiene som den gjengse europeer har, så er det bare positivt ment. I likhet med den første sekvensen har også filmens mellomparti en poetisk tilnærming, en urolig, rastløs og musikalsk definerende tone som reflekterer alvoret og realitetene i et miljø som er hardt og ødeleggende, men ikke uten strimer av empati. I motsetning til hva man forventer seg er det ikke den så vel latente som innimellom visuelle volden som er Jenkins dramaturgiske drivkraft, men de nære, nesten private og hele veien følelsesladede stormkastene.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
De åtte Oscar-nominasjonene til Moonlight er velfortjent, hver eneste én av dem. Mahershala Ali som Juan er filmens klippe, en skuespiller som bærer alt utenpå, mens artisten Janelle Monáe gir han nødvendig motstand. Naomi Harris som ofte er «typecastet», får her endelig mulighet til å vise dybde og brodd som Chirons hardt prøvde mor. Skuespillerne løfter en film som Barry Jenkins har lagt all sin tyngde bak, både hans egen og det svarte USAs vilje til å gjøre en forskjell. «Moonlight» er ikke nødvendigvis svaret, men det er påpekningen.