ACTION
«Goldfinger»
Regi: Guy Hamilton
England - 1964
Det er nå femti år siden James Bond for alvor ble et popkulturelt fenomen, med den tredje delen i en filmserie som fortsatt lever i beste velgående. Den 24. Bond-filmen starter opptakene til høsten med Daniel Craig tilbake i rollen - men for mange vil Sean Connery gjenstå som den ultimate James Bond, og «Goldfinger» den ultimate 007-filmen. Bond er til enhver tid en refleksjon av tidsånden, og på sitt beste selve symbolet på sin tids virile mannlighet. Så ja, det er interessant å få et gjensyn med «Goldfinger» så lang tid etter at den ble laget. Dette er muligens ikke den aller beste 007-filmen noensinne laget, og kanskje ikke engang den beste med Sean Connery (selv holder jeg nok en knapp på «From Russia With Love») - men «Goldfinger» er den mest ikoniske filmen i hele serien. Den var større, stiligere, coolere og helt fullendt. Sean Connery har heller aldri vært bedre som Bond enn han er her.
Forgjengerne «Dr. No» og «From Russia With Love» var begge betydelige kassasuksesser, men den globale Bond-feberen brøt for alvor ut med «Goldfinger». Verdenspremieren i London endte i opptøyer, og filmen brøt så mange kassarekorder at den ble oppført i Guinness Rekordbok.
Plottet er ikke direkte vanntett, men filmen er så mye moro at det spiller minimal rolle. Superskurken Auric Goldfinger (tyske Gert Fröbe, dubbet med stemmen til Michael Collins) planlegger å kuppe hele USAs gullbeholdning under en aksjon mot Fort Knox, med hjelp av nervegass og kinesiske kommunister. Det var her mange av de erketypiske elementene ble introdusert, sammen med flere av de mest minneverdige scenene i serien. Bond spent fast på et bord med en industriell laserstråle mellom bena. Det gullmalte drapsofferet Shirley Eaton. Goldfingers stumme håndlanger Oddjob (Harold Sakata), og hans dødelige bowlerhatt. Og ikke minst Bonds spesialbygde Aston Martin DB5, med katapultsete, roterende bilskilt og radar. Fra åpningen der Bond nonsjalant sprenger et dop-laboratorium i filler med en hvit smoking under dykkerdrakten, til den livlige finalen der en atombombe tikker ned til «007» - alt er luksuriøst underholdende, og selve essensen av Bond.
James Bond er alltid et produkt av sin tid, og i «Goldfinger» er han en konservativ gentleman av den gamle, britiske skolen. Han er slett ingen fan av nymotens musikk laget av langhårede bråkmakere som «The Beatles» (å drikke romtemperert Dom Perignon temperert er angivelig «as bad as listening to The Beatles without earmuffs».), noe som er litt ironisk med tanke «The Beatles»-produsenten George Martin sto bak temalåten til «Goldfinger» - og at Paul McCarthy noen år senere komponerte en av de aller beste Bond-sangene: «Live and Let Die». 007 har også en «Mad Men»-attityde til det motsatte kjønn, som etter litt kos kan jages bort med en klapp på baken når det er på tide med litt mannfolkprat - og lesbiske Pussy Galore (Honor Blackman) kan lett bli «kurert» etter å ha blitt utsatt for litt tvangssex i høyet. Men det at denne virile helten er så fjernet fra vår egen tid er en stor del av grunnen til at «Goldfinger» fungerer så bra i dag, både som en tidskapsel og ikonisk 007-film. Sean Connery er også på sitt mest tilbakelente selvsikre; og «Goldfinger» er kanskje den siste filmen der han virkelig hadde entusiasme for rollen.
I forbindelse med femtiårsjubileet har den norske James Bond-magasinet stelt i stand spesialvisninger av den nyrestaurerte filmen, i samarbeid med den svenske nettsiden «From Sweden With Love». Førstkommende torsdag vises «Goldfinger» på en festestilling for spesielt inviterte på Victoria kino, og deretter på fredag under en visning for vanlige dødelige. Begge visningene vil ha celebert besøk: av lyddesigneren Norman Wanstall (som vant Bond-seriens første Oscar for sitt arbeid på «Goldfinger»), den legendariske produksjons-designeren Sir Ken Adam samt Margaret Nolan - som spilte Bond-piken Dink.