Film

«Forsvunnet»: Vintersonaten

Et smalt, småseigt og lettere Ingmar Bergmansk familiedrama med Jakob Oftebro som norsk anker.

Dagsavisen anmelder

3

DAMA

«Forsvunnet»

Regi: Boudewijn Koole

Ne./No. 2017

Den nederlandske filmskaperen Boudewijn Koole har tidligere har vært å se på norske kinoer med den melankolske prisvinneren «Kråkeungen» fra 2012. Den var på alle måter en sterkere, særegen og mer severdig film, så med et skeptisk sinnelag er det lett å mistenke at «Forsvunnet» neppe ville ha fått ordinær kinopremiere her hjemme hvis det ikke var for at et par av skuespillerne er født i Norge. I dette tilfelle den unge filmdebutanten Marcus Hansen og allestedsnærværende Jakob Oftebro. «Forsvunnet» er dessuten delvis finansiert med støtte fra Norsk filminstitutt og medprodusert av norske Sweet Films, som sist sto bak fjorårets finske snøscooter-western «Lovløst land». Vi er tilbake i vinterføre i «Forsvunnet», mens den nederlandske fotojournalisten Roos (Rifka Lodeizen) tar sin årlige tur tilbake til familiehjemmet i Norge for å feire fødselsdagen til sin trettenårige halvbror Bengt (Marcus Hansen). Roos har nylig kommet tilbake fra et jobboppdrag i Kongo og er i ferd med å publisere en fotobok, men den stramme moren Louise (Elsie de Brauw) bryr seg lite om datteren eller alt hun har oppnådd.

Vi merker umiddelbart at forholdet mellom mor og datter er anstrengt: spenninger som stammer helt tilbake fra øyeblikket åtte år gamle Roos valgte å bo hos sin far etter foreldrenes skilsmisse. Mamma Louise har en fortid som klassisk konsertpianist, og gjør nå sitt levebrød som pianolærer for et dusin barn i området. Hun gir inntrykk av være like hard og kald som det nådeløse vinterklimaet, og bryr seg tilsynelatende om bare to ting i verden: trekkhundene som er bundet utenfor huset, og sønnen Bengt. Øyestenen som arvet hennes musikalske talenter, fremfor å reise sin vei for å bli fotograf. Roos har heldigvis et nært og kjærlig forhold til halvbroren, som lager ambient-musikk basert på lyder han fanger opp fra istapper. Roos innleder dessuten et seksuelt forhold til gamlekjæresten Johnny (Jakob Oftebro), uten å bry seg et eneste døyt om at den skjeggete sjarmøren har en høygravid kone som venter hjemme. Roose har imidlertid gode grunner for å være selvfokusert, og prøver ekstra hardt å finne en slags forsoning med moren sin. Hun bærer på en hemmelighet som er større enn verden, og som det nærmest er umulig å finne det rette tidspunktet å avsløre. En hemmelighet som forandrer alt.

Denne hemmeligheten leder også til en av filmens sentrale temaer, som er såpass tungt og vondt at det trolig vil få enkelte publikummere til å skygge unna «Forsvunnet». Nix, jeg akter ikke å si et knyst om det her, men trist blir det. Det føles som om regissør Boudewijn Koole har sett Criterions Blu-ray-utgivelse av Ingmar Bergmans «Høstsonaten» litt for mange ganger, og har ambisjoner om å komponere sin egen mollstemte vintersonate. Han fanger opp noen skikkelig fine, sarte øyeblikk her (med god hjelp av filmfotograf Melle van Essen), men ikke riktig nok av dem til å gjøre «Forsvunnet» vellykket. Filmens midtparti mister totalt fremdriften mens fortellertempoet saktes ned til krypefart, og symbolikken smøres på i tykke lag. Med tanke på de sterke temaene er det nesten forbausende at Boudewijn Koole ikke klarer å engasjere følelsene våre i den grad han håper på. Det står i alle fall ikke på hovedrolleinnehaver Rifka Lodeizen, som gjør en nyansert, naturlig og veldig sympatisk prestasjon uten å ty til et snev av dramatiske overdrivelser. Dette kunne ha blitt en skikkelig gripende novellefilm på rundt en halvtime, men det er ikke tilstrekkelig historie her til å hale ut spilletiden til det tredobbelte.