Film

«Ford v Ferrari»: Intens og underholdende

En knakende vellaget film for fartsglade.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Ford v Ferrari»

Regi: James Mangold

USA/Fr. 2019

Denne typen film tilhører sjeldenhetene i disse dager; en kostbar studioproduksjon som hverken er en nyinnspilling, oppfølger eller retter seg mot tenåringer. Isteden forteller «Ford v Ferrari» den forholdsvis sanne historien om pissekonkurransen mellom to bilkonserner, som kulminerte under det beinharde Le Mans-løpet i 1966. Den amerikanske entreprenøren Carroll Shelby (Matt Damon) vant denne 24-timer lange styrkeprøven allerede i 1959, før han måtte legge racing-karrieren på hylla på grunn av hjerteproblemer. Mens Shelby bygger opp en lukrativ geskjeft som bilselger og konseptbildesigner, sliter hans britiske kompis/kollega Ken Miles (Christian Bale) med økonomien. Skattefuten fester hengelås på portene til garasjen hans, og kona Mollie (Caitriona Balfe) frykter for familiens fremtid. Ting ser ikke mye lysere ut for bilprodusenten Ford Motor Company, som sliter med å tiltrekke seg yngre bilkjøpere. Oppvoksende «baby boomers» er ikke interesserte i foreldregenerasjonens trygge, traurige familiebiler. De vil ha noe sexy og virilt, i tråd med sportsbilene James Bond kjører. Visepresidenten Lee Iacocca (Jon Bernthal) foreslår at selskapet kjøper opp den italienske konkurrenten Ferrari, som står på randen av ruin.

Møtet med maestro Enzo Ferrari (Remo Girone) går ikke helt etter planen, og ender med at selskapet isteden inngår en avtale med Fiat. Enzo Ferrari passer dessuten på å fornærme egoet til Ford-konsernsjefen Henry Ford II (Tracy Letts) på det groveste, og han er ikke akkurat en mann som tar imot dritt fra noen. Ford gjør det til en livsoppgave å ydmyke Ferrari der det teller mest; på racing-banen. Rivalene hadde spart mye penger hvis de bare tok frem målebåndene og fant ut hvem av dem som har størst penis. Carroll Shelby blir leid inn for å designe en bil som kan danke ut de arrogante italienerne, mens Ken Miles blir motvillig overtalt til å sette seg bak rattet. Miles er en antiautoritær hissigpropp med fint liten tålmodighet for byråkrater i dress, og han forutsier treffsikkert at mellomsjefene på Ford vil stikke spisse kjepper i hjulene deres. Ken klarer umiddelbart å irritere den selvnytende Ford-visepresidenten Leo Beebe (Josh Lucas), som føler at den eksentriske engelskmannen er for uforutsigbar til å representere et tradisjonsrikt konsern som Ford. Filmen plasserer umiddelbart disse arbeiderklasseheltene i opposisjon til de arrogante kapitalistene, og melker overraskende mye moro ut av disse konfliktene. Jeg tviler på at Leo Beebe var en fullt så klysete, spyttslikkende skittstøvel i virkeligheten, men han er i alle fall en bra representant på alt vi liker å hate. «Ford v Ferrari» er en gjennomført underholdende film, og alltid pålitelige James Mangold («3:10 to Yuma», «Logan») gir racing-scenene en intens nerve.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Til stor del for billøpene er filmet uten nevneverdig hjelp av dataeffekter, og plasserer oss inni kraftdoninger som går fordømt fort. Etter å ha vunnet en Oscar som Dick Cheney i «Vice» har Christian Bale sultet seg ned til rundt halvparten av vekten igjen, og sånt kan ikke være sunt for helsa. Han er allikevel mer tilbakelent enn vi er vant til å se ham, og får en sjelden sjanse til å benytte sin engelske aksent. Det er kanskje også verdt å nevne at Henry «The Deuce» Ford II spilles av den prisbelønte dramatikeren Tracy Letts, som er mest kjent for teaterstykker som «Killer Joe», «Bug» og Pulitzer Prisvinneren «August, Osage County». For oss som ikke kjenner detaljene rundt de virkelige hendelsene byr historien dessuten på noen overraskende vendinger. Filmen tar seg noen kreative friheter for å gjøre denne feiden mer strømlinjeformet, men holder seg stort sett til fakta – og i likhet med de fleste sanne historier som er verdt å fortelle er de mest utrolige øyeblikkene tatt rett fra virkeligheten. Det er vanskelig å påstå at «Ford v Ferrari» er noe annet enn formeltro og konvensjonell, men man skal slett ikke kimse av et håndverk som er så knakende vellaget, underholdende og full av liv.