DRAMA
«Inside Llewyn Davis»
Manus & regi: Joel og Ethan Coen
USA/England/Frankrike, 2013.
Ok, da. «Inside Llewyn Davis» er en av brødrenes mest melankolske filmer, som sklir fint inn et sted mellom «Barton Fink», «A Serious Man» og kanskje «The Man Who Wasn’t There»: tragikomiske dramaer der skjebnen, uheldige omstendigheter eller eventuelt høyere makter konspirerer for å gjøre tilværelsen veldig sur for hovedpersonen. Du kan også plassere «Inside Llewyn Davis» ved siden av «O Brother, Where Art Thou?», siden begge utforsker en epoke i amerikansk historie gjennom musikk, med noen referanser til Homers Odysseen. Jeg tipper at folk som er mer bevandret innen amerikansk folkemusikk enn meg vil finne en masse referanser til virkelige personer, steder og hendelser her. Filmen er inspirert av selvbiografien til folkesangeren Dave Van Ronk (tji-hi!), men Llewyn Davis (Oscar Isaac) er en fiktiv fyr som bare kunne ha vært skapt av Coen-brødrene. En talentfull folkemusiker som sliter med karrieren i Greenwich Village på begynnelsen 60-tallet, og som mest har seg selv å skylde. Han var den ene halvdelen av en duo, helt til partneren hoppet til sin død fra George Washington-brua. En deprimert, desillusjonert, og ikke så rent lite arrogant «kunstner»; som lever på venners veldedighet og betaler dem tilbake med utakknemlighet.
Den typen drittsekk som først gjør kjæresten til bestevennen gravid, og deretter prøver å bomme penger av ham for å betale for aborten mens han sover på sofaen deres. I løpet av en tøff uke går det meste på trynet: Llewyn blir banket opp av en ukjent mann, klarer å miste huskatten til et vennepar, og oppdager at kollegaen Jean (Carey Mulligan) er blitt gravid etter et lite sidesprang. Hun behandler Llewyn med den typen iskald forakt som bare kan komme fra et knust hjerte, og det er trolig akkurat hva han har gjort seg fortjent til. Jean er tross alt sammen med en av Llewyns få kompiser; den milde folkesangeren Jim (Justin Timberlake), som attpåtil ordner ham en ekstrajobb som studiomusiker til den fjollete novelty-låten «Please, Mr. Kennedy». Som den siste i en lang rekke lusne avgjørelser velger Llewlyn å få betaling i kontanter framfor royalties-prosenter. I et forsøk på å få sving på karrieren drar han på snartur til Chicago, sammen med den mutte beatpoeten Johnny Five (Garrett Hedlund) og den plagsomme, narkomane jazzmusikeren Roland Turner (John Goodman). Alt leder ham bare tilbake akkurat der han begynte. «Inside Llewyn Davis» starter og slutter på samme sted, som om hovedpersonen er fanget i en ond sirkel der han er dømt til å begå de samme tabbene igjen og igjen - mens han høster fruktene av sine lusne veivalg.
Det er egentlig ingen historie her, men det spiller null rolle. Tonen, de lettere surrealistiske situasjonene og musikken er hele poenget. Låtene her er for det meste gamle viser vi har hørt før, eller som i det minste høres veldig velkjente ut. Som Llewyn stadig sier under konsertene sine: «if it was never new and never gets old, it’s a folk song». Triste sanger om død, sorg, selvmord, lengsel og tragedier er ikke akkurat salgbare saker, men Llewlyn Davis nekter å selge seg uansett hvor desperat han trenger pengene. Filmen har mye smart å si om den evige dragkampen mellom kunst og kommers, profesjonell misunnelighet og hvordan talent slett ikke er noen garanti for suksess. Coen-brødrene lar oss høre alle disse låtene i sin helhet, uten avbrytelser, og de blir ikke brukt med ironisk distanse. Det er åpenbart at Coen-brødrene virkelig digger denne musikken, som er produsert av deres samarbeidspartner T Bone Burnett.
De har også funnet en helt perfekt hovedrolleinnehaver. Oscar Isaac er ikke et ubeskrevet blad (han har spilt sentrale biroller i høyprofilerte studioproduksjoner som «Robin Hood», «Sucker-Punch» og «Body of Lies»), men dette er første gangen fyren virkelig får vise hva han er god for. Han sklir rett inn i Coen-universet, og synger alle låtene selv med en overraskende bra sangstemme. Det føles snodig at Isaac ble oversett av Oscar-akademiet, og at «Inside Llewyn Davis» ble avspist med to tekniske nominasjoner for beste lydmiks og filmfoto - men dette er ikke en (beklager) folkelig underholdningsfilm med bredt nedslagsfelt. I dragkampen mellom kunst og kommers lykkes Coen-brødrene alltid best når de følger sine instinkter, og ikke bryr seg om noe annet enn å gjøre det de har lyst til. Enten er du med på notene, eller så melder du deg helt ut. Det er en Coen-film. Trenger du egentlig vite noe mer?