Film

Flyr høyt med «Rocketman»

Filmen om den ikoniske artisten Elton John er blitt akkurat den drømmereisen man kunne håpet på.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Rocketman»

Regi: Dexter Fletcher

Eng./USA - 2019

Dette er så til de grader en bedre film enn Freddy Mercury-filmografien «Bohemian Rhapsody», selv om begge dreier seg om en av Englands mest ikoniske artister. Regissør Dexter Fletcher var dessuten involvert i dem begge: han tok over regien av «Bohemian Rhapsody» etter at Bryan Singer fikk sparken, men den jobben dreide seg mest om desperat brannslukning. Med «Rocketman» har Dexter full kreativ kontroll, og en klar visjon. Fremfor å fortelle en renvasket, feig coverversjon av en kjent livshistorie er «Rocketman» en mer impresjonistisk, musikalsk feberdrøm – som slett ikke skygger unna Elton Johns hedonistiske episoder, uspiselige oppførsel og utagerende livsstil. Desto mer imponerende fordi filmen er laget i nært samarbeid med Elton John, og produsert via hans selskap Rocket Films.

Hva man enn måtte mene den om artisten Elton John utviklet seg til etter at han ble tørrlagt på åttitallet, kan ingen benekte kraften i de tidlige låtene han komponerte på syttitallet, eller det skyhøye nivået på tekstene Bernie Taupin skrev under de første årene av samarbeidet deres. Flere av de beste er inkludert i «Rocketman», mens de verste er heldigvis utelatt. Dette er som sagt ingen tradisjonell biografi, men en kreativ blanding av subjektiv drømmereise, psykoterapeutisk berg-og-dalbane-heisatur og karaokemusikal, som gir et bra inntrykk av hvordan Elton John følte seg på toppen av suksessen. Ikke særlig bra, viser det seg.

Les også Lydhørt: Flyskam må være den eneste formen for skam Elton John fortsatt kan rammes av (Dagsavisen+)

«Rocketman» starter med at en middelaldrende Elton John (Taron Egerton) stormer ustødig inn i et Anonyme Alkoholikere-møte i full påfugl-demondrakt, med høy promille og nesa full av boliviansk marsjpulver. Herfra får vi en rundreise til hans barndom som Reginald Dwight (spilt i forskjellige aldre av Matthew Illesley og Kit Connor), en ensom arbeiderklassegutt i Middlesex med overbærende mor (Bryce Dallas Howard) og konstant fraværende, stiv overleppe-pappa (Steven Mackintosh). En oppvekst med en desperat mangel på kjærlighet setter dype spor, selv om Reggie viser seg å være et musikalsk naturtalent på familiens piano. De grove trekkene er med: det første møtet med tekstforfatteren Bernie Taupin (Jaime Bell), hans gjenfødelse som sitt ekstroverte alter ego Elton John – og det eksplosive gjennombruddet etter den første amerikanske konserten på The Troubadour i 1970.

I motsetning til «Bohemian Rhapsody» er Elton John identitet som homoseksuell en sentral del av historien, fra det øyeblikket han mister jomfrudommen til den manipulative manageren John Reid (Richard Madden). En nærmest demonisk skikkelse som blir roten til flere av Elton Johns problemer etter hvert som han blir en superstjerne, og mister kontrollen i en kokainmarinert nedoverspiral. Det er vanskelig å forestille seg at dette ville ha fungert halvparten så bra uten Taron Egerton i hovedrollen. Han er ikke akkurat et speilbilde, men fanger allikevel opp essensen av artisten - og det er imponerende å oppdage at skuespilleren synger alle disse låtene selv. Egerton har en interessant forhistorie med Elton John; han spilte mot ham i «Kingsman: The Golden Circle» og fremførte «I’m Still Standing» i dataanimasjonen «Sing».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ikke alt fungerer like smertefritt: siden dette tross alt er en musikal blir en del av låtene linket opp mot nøkkelhendelser i Elton Johns liv, til tross for tekstene til Bernie Taupin egentlig representerer noe helt annet. At Elton er nødt til å gi sitt sårede indre barn en skikkelig klem for å komme seg videre i livet føles mest som toskete psykoterapibabbel, men at historien er såpass dynket i selvmedlidenhet føles i tråd med Elton Johns personlighet. Filmen gjør dessuten et poeng at han ofte motsier det vi ser på lerretet, og at han har oppført seg som en «cunt» siden 1975, som hovedpersonen sier i filmen. Den typen nådeløs selvinnsikt føles forfriskende i en film som dette, særlig med tanke på at hovedpersonen i sterk grad fortsatt er i live.

Som en manifestasjon av Elton Johns stadig skiftende selvbilde fungerer filmen over all forventning, og alt er iscenesatt med en oppfinnsomhet som er usedvanlig i denne sjangeren - inklusive en fremføring av «Rocketman» på bunnen av et svømmebasseng under Eltons første selvmordsforsøk og en hedonistisk orgiescene som kunne ha sklidd rett inn i en Gaspar Noe-film. «Rocketman» gjør et smart valg i å runde av historien med «I’m Still Standing» fra 1983, og avspiser de resterende 35 årene av karrieren hans med en rask montasjesekvens. Så vi slipper heldigvis å lide oss igjennom «Candle in the Wind», «Sad Songs (Say So Much)» og «Nikita» igjen.