4
DRAMA
«En smak av lykke»
Regi: Paolo Virzi
It./Fr. - 2016
Prisvinneren «En smak av lykke» er ikke fri for sentimentalitet og sterke følelsesutbrudd, men er til tider både rørende og oppriktig morsom. Regissør Paolo Virzi var sist å se på norske kinoer med satiren «Menneskelig kapital» (2015), der kruttønna Valeria Bruni Tedeschi portretterte en frustrert finfrue fra overklassen. Hun gjør det samme i «En smak av lykke», men aristokratiske Beatrice Morandini Valdirana har enda større problemer. Vi møter først Beatrice mens hun svinser selvsikkert rundt et overdådig «palazzo» i Toscana, mens hun bjeffer ordre til alle rundt seg. Beatrice er imidlertid ikke fruen i huset; hun er en mentalpasient på et sanatorium for kvinner med psykiske problemer, skjult på landsbygda i idylliske Livorno. Beatrice klarer å holde sin besteborgerlige fasade oppe i korte perioder. En elegant, vakker, middelaldrende kvinne med sans for livets goder og den typen nedlatende autoritet som bare kommer med et liv i velstand.
Det tar imidlertid ikke lang tid før vi fersker at Beatrice samtidig er bipolar og veldig ustabil. En manisk mytoman som konstant babler om seg selv, hennes velstående omgangskrets og glamorøse jet set-liv. Hun har mobiltelefonen full av kjente navn (deriblant George Clooney), og skryter av sine møter med statsoverhoder som Bill Clinton. Ikke engang Beatrice selv klarer å skille fantasifulle løgner fra virkeligheten, og staben på klinikken finner hennes konstante behov for bekreftelse og beundring veldig utmattende. Så en dag får Villa Biondi en ny pasient, som knapt kunne være mer forskjellig fra Beatrice. Donatella Morelli (Micaela Ramazzotti, kona til regissør Virzi); en kronisk deprimert sevlskader fra arbeiderklassen, som ble fratatt sønnen sin etter en personlig tragedie. Beatrice klistrer seg umiddelbart på Donatella; først ved å gi seg ut for å være psykologen hennes, deretter ved å overtale henne til å flytte inn på samme rom. Etter at de får tildelt dagsjobb på et gartneri er det også Beatrice som tar initiativet til at de impulsivt hopper på første buss sammen – og stikker av fra sanatoriet noen timer. Timene blir til dager mens Beatrice og Donatella drar en «Thelma & Louise» med psykiatristaben i hælene. De stjeler en bil, besøker en spåkone, gambler bort pengene sine, stjeler, spiser på en eksklusiv restaurant og rømmer fra regningen. Vikler seg inn i potensielt farlige situasjoner, som understreker at ingen av dem er utrustet til å klare seg ute i den virkelige verden.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
«En smak av lykke» holder et overraskende høyt fortellertempo mens duoen farter fra den ene hendelsen til en neste, og gir oss en bra simulering av å være midt inne i en manisk episode uten å bli direkte utmattende. Skal jeg dømme ut av mine egne erfaringer med mano-depressive personer fanger Valeria Bruni Tedeschi opp beteendemønsteret foruroligende bra, men hun klarer samtidig å gjøre Beatrice til en sympatisk, morsom og sårbar skikkelse. I løpet av historien får vi en bedre forståelse av problemene den psykiske sykdommen har påført hennes selv, og alle fanget i kryssilden. Fokuset i filmen rettes gradvis mer over på Donatella, en overfølsom sjel som drømmer om å bli gjenforent med sønnen sin. «En smak av lykke» smører til tider litt for tykt på med italiensk sentimentalisme, godt hjulpet av et overtydelig musikkspor av regissørens bror Carlo Virzi. Det er allikevel noen oppriktig rørende øyeblikk her, særlig mot slutten – og filmen skildrer psykisk helsevern på en veldig sympatisk måte. Foruten hovedrolleinnehaverne spilles pasientene på Villa Biondi-sanatoriet av virkelige mentalpasienter, og staben portretteres som dyktige fagfolk med gode intensjoner. Ingen søster Ratchet her. I likhet med oss alle vil Beatrice og Donatella bare føle seg frie, før de motvillig flyr tilbake til tryggheten buret.