3
KOMEDIE
«Fisherman’s Friends»
Regi: Chris Foggins
Eng. - 2018
Tilbake i 2010 signerte A capella-gruppen «Fisherman’s Friends» en platekontrakt med Universal-studioet verdt nærmere ti millioner kroner, og endte opp med å bli en uventet sensasjon som danket ut Justin Bieber, Beyonce og Boyzone fra de britiske platelistene. Ikke verst for et «boyband» med en samlet alder på over 600 år, bestående av ti værbitte sjømenn som sang tradisjonelle «sea chanties» i en kirke. «Fisherman’s Friends» fikk så mye medieoppmerksomhet at et britisk produksjonsselskap kjøpte opp filmrettighetene til livshistorien deres. Men fremfor å fortelle den sanne historien om disse ramsalte rabagastene, er de isteden pakket inn i en teit, romantisk klisjekomedie.
Så godt som alt i denne filmen er totalt diktet opp, mens karene i sanggruppen er redusert til lynraske gjestespill i bakgrunnen. Så allerede der er «Fisherman’s Friends» på tynn is. At filmen dessuten er bygget rundt en kjærlighetshistorie med en skrekkelig ufyselig hovedperson gjør meg ikke akkurat mer velvillig innstilt. Men for all del, er du ute etter droneopptak av Cornwall, skjeggete menn i tykke gensere som synger sjørøverviser, og påtatt koselige «nå har vi det morsomt, dere!»-scener, da vil kanskje «Fisherman’s Friends» kunne defineres som «lun og trivelig».
Den maritime idyllen i fiskelandsbyen Port Isaac på Cornwall brytes brutalt av fire klysete hurragutter fra et plateselskap i London. Den typen arrogante skittstøvler som stolt kaller seg «lads», går med solbriller innendørs og fortsatt abonnerer på Loaded uten å ane at bladet for lengst er nedlagt. En av dem er talentspeideren Danny (James Mayes), som dessverre viser seg å være filmens hovedperson. Gutta boys har ankommet Cornwall for å delta på et dårlig definert utdrikningslag, og klarer allerede første dag å bli strandet på sjøen mens de surfer med høy promille. Senere oppdager de at sjømennene som reddet dem er medlemmer av «Fisherman’s Friends», en robust a capella-gruppe som synger tradisjonelle sjantis på landsbytorget. Den ufyselige mellomsjefen Troy (Noel Clarke) gir umiddelbart Danny ordre om å gi dem en platekontrakt, uten å avsløre at han bare spiller ham et slemt pek.
Danny går helhjertet inn for å signere de syngende sjømennene, som med god grunn er skeptiske. Deres uoffisielle leder Jim (James Purefoy) liker ikke fisefine byfolk som traver inn i Port Isaac uten respekt for tradisjonene deres, men lar seg gradvis overbevise av Dannys hardnakkede entusiasme. At Dannys entusiasme først og fremst er drevet av at han vil ligge med datteren hans er ment å være sjarmerende. Alenemoren Alwyn (Tuppence Middleton) avskriver først Danny treffsikkert som en «tosser», og liker ham ikke i det hele tatt. Men fremfor å følge magefølelsen innleder hun isteden et forhold til tosken. Og fremfor å banke Danny helseløs før han dumper liket i sjøen, velger Jim å lede sjøulkene til London for å hale inn en platekontrakt. Mon tro om den arrogante bygutten ikke lærer seg å sette pris på landsbygdas jordnære gleder, der alle er autentiske, ubarberte og drikker skikkelig øl som ikke er brygget på jålete mikrobryggeri.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Som sagt: ingenting av dette skjedde i virkelighet. «Fisherman’s Friends» hadde på dette tidspunktet allerede spilt inn tre selvproduserte plater da de ble oppdaget av den pensjonsklare BBC-programlederen Johnnie Walker. Sjømennene signerte en platekontrakt med Universal uten være seg dramatikk eller romantikk. Men sånt blir det jo ikke spillefilm av, så manusforfatterne bak kilometerbrede folkekomedier som «Oh Marbella» og «Jentene fra St. Trinian’s» fikk oppdraget med å dikte opp hele greia.
Den dårlige dialogen og de ekstremt forutsigbare tredjeakts-komplikasjonene er ikke riktig nok til å kantre denne skuta, men Chris Foggins uinspirerte regi skaper store bølger. Det største problemet er allikevel rollebesetningen. De ramsalte sjøulkene i «Fisherman’s Friends» er høvelig sjarmerende, under rutinert ledelse av veteranen James Purfoy. Han ser ut til å gå gjennom mesteparten av spilletiden småbrisen, men værbitt og vindskjev rabagast som synger maskuline drikkeviser er en modus som kler ham bra. Daniel Mays er så troverdig som klysete, slesk bajas at han aldri klarer å overbevise oss om at Danny innerst inne er en bra fyr. Noe som blir en katastrofe for kjærlighetshistorien filmen prøver å bygge opp. Mays har en så klein kjemi med stakkars Tuppence Middleton at det føles direkte absurd at manuset insisterer på å presse dem sammen, og det skader filmen seriøst at så mye tid vies romansen deres. Det er ikke Daniel Mays' feil at han er så fryktelig feilcastet, fyren er normalt en dyktig karakterskuespiller, men nærværet hans blir en belastning for hele filmen.
«Fisherman’s Friends» selger den horete myten om at tilværelsen på landsbygda er så mye mer «ekte» enn livet i storbyen, og mange vil åpenbart fortsatt kjøpe den. Filmen ble en såpass stor kassasuksess i Storbritannia at en oppfølger er allerede planlagt: «Fisherman’s Friends 2: Bound for South Australia» - som sikkert vil by på enda mer sjøsprøyt, folkesang og fiskeskrøner.