4
DRAMA
«First Reformed»
Regi: Paul Schrader
USA/Eng./Aus, 2018
Menn i eksistensiell krise, som er på vei mot et voldsomt sammenbrudd. Paul Schrader har laget filmer om dem hele karrieren. Han har rukket å regissere tjue av dem, men de siste seks ble ikke engang satt opp på kino her hjemme. «First Reformed» er hans beste siden sytten år gamle «Auto Focus», og en slags oppsummering av hans filmatiske fikseringer. En parallellfilm til «Taxi Driver» (skrevet av Schrader, regissert av Martin Scorsese), som oppdaterer de samme temaene for en verden som knaker i sømmene, og prøver å finne et håp i håpløsheten. «First Reform» plugger seg dessuten inn i Paul Schraders religiøse oppvekst, i en strengt kalvinistisk familie som forbød ham å se filmer før han brøt ut i en alder av sytten år. Etter å ha startet filmstudiene på UCLA fant Schrader en ny religion, men skyggen av den forknytte kalvinismen har preget det meste han har skrevet og regissert. «First Reform» har også en nær tilknytning til Schraders tid som filmkritiker; på den tiden han skrev boken «Transcendental Style in Film: Ozu, Bresson, Dreyer». «First Reform» trekker mye inspirasjon fra disse auteurene; særlig Robert Bressons «En landsbyprests dagbok» (1950), men også Ingmar Bergmans «Nattverdsgjestene» (1963). Undertegnede har middels begeistring for Paul Schraders forbilder, og absolutt ingen entusiasme for teologisk tåkeprat. Men «First Reformed» er like fullt et fascinerende stykke arbeid av en filmskaper som er på rastløs søken etter en slags nåde.
Les også: «They Shall Not Grow Old»: Unik krigsskildring gjennom Peter Jacksons tidsmaskin (+)
Pastor Ernst Toller (Ethan Hawke) har mistet troen. Ikke nødvendigvis på høyere makter, men på seg selv og resten av verden. Han er prest i First Reformed-kirken i Snowbridge i utkanten av New York; en historisk bygning kjent for å ha vært en av stoppestedene på «Den underjordiske jernbanen» som beskyttet rømte slaver på 1800-tallet. I dag er kirken mest en turistattraksjon, og Tollers fremste oppgave er å holde guidede turer, selge T-skjorter og nøkleringer i gavebutikken, samt holde gudstjenester med glissent oppmøte. En av de få som tropper opp er gravide Mary (Amanda Seyfried), som håper at pastor Toller kan ta en alvorsprat med ektemannen Michael (Philip Ettinger). En militant miljøvernforkjemper som har blitt stadig mer innesluttet og deprimert. Michael vil at Mary aborterer babyen de venter, urolig over å bringe et nytt liv inn i en verden som snart vil gå til grunne i en klimakatastrofe. Pastor Toller blir ildet opp av samtalen deres, og av Michaels miljøvernengasjement. Det plugger seg rett inn hans egen følelse av håpløshet, etter å ha mistet sin eneste sønn i Irak-krigen før ekteskapet raknet. De avtaler å møtes igjen, men i mellomtiden finner Mary noe dypt urovekkende blant ektemannens eiendeler i garasjen. En bombevest, som antyder at Michael planlegger å sprenge seg i en selvmordsaksjon. Pastor Toller føler at det er best at de ikke kontakter politiet, og beslaglegger bombevesten. Kort tid senere blåser Michael ut hjernen sin med en hagle, og sørger for at Toller finner liket. Det er som om deler av Michaels plagede sjel infiserer presten, som allerede er inne i en dyp krise.
Toller har bestemt seg for å skrive en dagbok, der han med selvhøytidelig gravalvor prøver å få orden på tankene. Han bedøver seg med whisky, tisser blod og er muligens alvorlig syk. Fysiske symptomer på en sjel i opprør. Kirken hans er i ferd med å feire 250-årsjubileum, sentralstyrt av søsterkirken «Abundant Life», under ledelse av den joviale direktøren Jeffers (Cedric «The Entertainer» Kyles). En klinisk monolitt med storskjermer, seterader som en idrettsarena og egen TV-kanal. Man får ikke skapt noe sånt uten økonomisk støtte fra næringslivet, og jubileumsfeiringen er finansiert av den lokale industrialisten Edward Balq (Michael Gaston). En av de verste forurenserne i USA. Hvordan kan kirken formidle Guds ord, og samtidig ta imot penger fra dem som ødelegger skaperverket? Pastor Toller tilbringer stadig mer tid sammen med Mary, men den eksistensielle uroen gnager. De samme gjør spørsmålet: «Kan Gud tilgi oss for det vi har gjort med denne verdenen?», Hvorvidt presten ender opp med å følge i fotsporene til Jesus Kristus, Thomas Cranmer eller Travis Bickle skal være usagt, men «First Reform» har påfallende likhetstrekk med «Taxi Driver».
Les også: «Leaving Neverland»: Eventyrets vonde bakside
Paul Schrader regisserer imidlertid ikke filmen med kokain-intensiteten til Martin Scorsese. Han holder seg til et andektig Prozac-fortellertempo; med formelle komposisjoner i klaustrofobisk «acadamy»-format, som snevrer inn bilderuten som en gammelt TV-skjerm. Dette er en film som lener seg unna oss, og forventer at vi bøyer oss fremover. Som følger i fotsporene til Carl Theodor Dreyer og Robert Bresson, mens Schrader krydrer historien med stive litteratur- og cineast-referanser. «First Reform» føles litt for rigid, knusktørr og høyttravende til å engasjere sterke følelser i oss som verken deler Schraders referanserammer eller kompliserte forhold til religiøs mytologi. Men dette er en intelligent, tankefull, psykologisk kompleks og totalt kompromissløs film om tunge temaer, som til tross for sitt dype fremtidspessimisme våger å tro på kjærligheten.
«First Reformed» er månedens film i samarbeidet mellom Cinemateket, Vega Scene og Kunstnernes Hus Kino som alle setter opp filmen nå i mars.