Film

«Filmstjerner dør ikke i Liverpool»: Tåreperse

En blanding av romantisk fantasi og sosialrealistisk kjøkkenbenkdrama om dødelig sykdom.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«Filmstjerner dør ikke i Liverpool»

Regi: Paul McGuigan

Eng. - 2017

«Film Stars Don’t Die in Liverpool» er basert på Peter Turners memoarbok, hvor han kartla sitt påståtte kjærlighetsforhold til den betydelige eldre filmstjernen Gloria Grahame. I dag husker nok de færreste hvem noen av dem er, men på slutten av syttitallet var Peter Turner kjent fra den britiske TV-serien «Spearhead» (et faktum denne filmen skygger unna), mens Gloria Grahame i sin høytid var kjent for å spille uskikkelige Hollywood-piker og «femme fatales» i flere film noirs. Hun gjorde en av sine første roller i klassikeren «It’s A Wonderful Life» (1946) og ble tildelt en Oscar for melodramaet «The Bad and the Beautiful» (1952) under den aller første TV-overførte Oscar-gallaen. Som så mange andre av femtitallets glamorøse filmstjerner endte Grahame opp i bagatellmessige TV-roller, og exploitation-filmer med titler som «Blood and Lace» (1971), «Mama’s Dirty Girls» (1974) og «Mansion of the Doomed» (1976). Sånn går det.

I «Filmstjerner dør ikke i Liverpool» møter vi henne mot slutten av karrieren. Gloria Grahame (Annette Bening) har fire ekteskap, flere skandaler og sine beste år bak seg. Gloria er nå i slutten av femtiårene, og gjør seg klar til å gå på scenen i et regionalt teater i England da hun plutselig kollapser med magesmerter.

Hun ringer opp den unge arbeiderklassegutten Peter Turner (Jaime Bell), som tar henne med hjem til familien i Liverpool. Det er åpenbart for alle andre enn Peter at Gloria er alvorlig syk, og har vendt tilbake til sin unge eks-elsker for å dø.

«Filmstjerner dør ikke i Liverpool» har en fragmentert fortellerstil som er mer desorienterende enn opplysende. Vi hopper frem og tilbake på tidslinjen, får se glimt av hendelser sekunder før de skjer, og de samme scenene gjentas fra forskjellige synsvinkler. Minner i nåtid leder til tilbakeblikk med mye vaselin på linsa.

Noen år tidligere innledet Graham et forhold til den nesten tretti år yngre Turner, en håpefull skuespiller som følte at denne famlede skjønnheten fortsatt var skrekkelig glamorøs. Hun tar ham med til sin beskjedne trailerpark ved stranden i Los Angeles, og staselige bygårdsleilighet i New York - mens forholdet deres går igjennom forutsigbare opp- og nedturer. Det er åpenbart at Gloria Grahame ikke er en kvinne som har entret middelalderen med moden verdighet. Hun er patologisk usikker, bærer fortsatt på uoppnåelige drømmer om å spille tenårige Juliet for The Royal Shakespeare Company, og det hviskes om usømmelige forhold til unggutter (Grahames fjerde ektemann Anthony var sønnen til hennes andre ektemann Nicholas Ray, som hun angivelig forførte da han var tretten år gammel). Peter er bare den siste i en lang rekke av unge elskere, men filmen strever allikevel voldsomt med å portrettere forholdet deres som udødelig kjærlighet.

«Filmstjerner dør ikke i Liverpool» berører så vidt at Peter Turner ellers foretrakk å ha sex med menn, et tema som kunne ha gjort dette vaniljemilde dramaet betydelig mer interessant. Den skotske regissøren Paul McGuigan ser ikke ut til å være i besittelse av et snev av særpreg, og har bygget opp filmkarrieren sin ved å kopiere dyktigere kollegaer. Han imiterte Danny Boyles «Trainspotting» med sin «The Acid House» (1998), etterliknet Guy Ritchie med severdige «Gangster No. 1» (2000) og dro en Tarantino med actionthrilleren «Lucky Number Slevin» (2006). Det er nærliggende å mistenke at «Filmstjerner dør ikke i Liverpool» er formet etter Simon Curtis’ «My Week with Marilyn» (2011), men fint lite føles særlig autentisk. McGuigan er heller ikke utstyrt med et tilstrekkelig budsjett til å filme på location i Los Angeles eller New York, så alle scener som utspiller seg der er åpenbart spilt inn i et studio med hjelp av grønnlerret og stusselige dataeffekter. Jeg antar at man med mye velvillighet kan tolke disse scenene som en symbolsk fremstilling av den amerikanske filmbransjens kunstighet, eller kanskje en treffsikker skildring av hvordan Peter Turner opplevde Gloria Grahames verden. Men de sørger samtidig for at filmen føles veldig teatralsk, som om alt utspiller seg på en scene. Skuespillerprestasjonene hever historien flere hakk, og særlig Julie Walters utmerker seg som Peters flintsteinsmamma Bella. Annette Bening gjør nok en sårbar, sterk prestasjon, men vi sitter ikke igjen med følelsen av å ha blitt særlig godt kjent med hennes Gloria Grahame. «Filmstjerner dør ikke i Liverpool» nøyer seg med å studere overflaten, og sier seg fornøyd med å få publikum til å gråte en skvett.