Film

Filmfesten som varsler årets drøyeste kinoopplevelser

Filmfestivalen i Venezia preges av glamour og gallapremierer, men i år har virkeligheten overgått fiksjonen. Dokumentarene er prisfavoritter.

Bilde 1 av 7

VENEZIA (Dagsavisen): Årets utgave av verdens eldste filmfestival, som avsluttes i kveld med utdelingen av Gulløven, er et viktig smeltepunkt der større filmer møter de mindre perlene. Likevel har den største utfordringen for både festivalen og publikum vært ekstremvær og aggressive lynnedslag som har pyntet på stemningen over den røde løperen. På sitt verste ble de enorme dørene til kinosalenes inngangspartier slengt opp som en ekstra dramatisk touch til filmopplevelsen.

Den 74. internasjonale filmfestivalen i Venezia åpnet med Alexander Paynes ambisiøse prosjekt «Downsizing», hvor mye av handlingen er lagt til Norge. Filmen er et av de første prosjektene til å motta midler fra den norske insentivordningen, nærmere bestemt 4,5 millioner kroner, men selv om særlig hovedrolleinnehaver Matt Damon trekkes fram som et høydepunkt, har mange festivalsynsere vært lunkne til årets åpningsfilm, og mener at den ikke lever opp til ambisjonene på en festival som helhetlig har bydd på like mange oppturer som nedturer. Matt Damon var fortsatt i Venezia noen dager senere, da George Clooney inntok festivalen som regissør med sitt satiriske forstedsdrama «Suburbicon». Til tross for Coen-brødrene på manussiden skulle filmen vise seg å være en festivalkalkun. Ifølge Clooney selv på pressekonferansen er filmen en respons på president Trumps kampanje og det generelle sinnet som ulmer i det amerikanske folket. Spørsmålet ble reist om Clooney kunne tenke seg å stille som presidentkandidat selv, hvorpå responsen ble «åh, det ville vært gøy».

Splittet publikum

Guillermo Del Toros magiske periodestykke «The Shape of Water» er en av få filmer under årets festival som har mestret å forene både kritikere og publikum. Det kokte raskt på Twitter om at Del Toro har levert sin beste siden «Pans labyrint», og enkelte kan ikke uttrykke nok hvor briljant den visuelle mesteren er. En annen ettertraktet og opphausset film har definitivt vært Darren Aronofskys «Mother!», med rykter om at det ville være den mest kontroversielle filmen siden «A Clockwork Orange». Med slike forventninger er fallhøyden farlig stor, og publikum ble ikke overraskende splittet. De første visningene endte i ellevill applaus, akkompagnert av demonstrativ buing, og det samme skjedde på pressekonferansen foran Aronofsky og hovedrolleinnehaver Jennifer Lawrence. Sistnevnte er kanskje festivalens aller største gjest, og fikk føle på dette da hun ble stormet etter endt pressekonferanse og en journalist kom til å slå henne i ansiktet med skriveblokken. Lawrences reaksjon var «fuck this!», mens hun forlot konferansen. Hvor vellykket «Mother!» er strides det om, men filmens tredje akt blir noe av det mest kontroversielle på norske kinoer i år, og det allerede fra neste uke.

Dokumentarer

Det er få soleklare favoritter blant spillefilmene i år, og mye tyder på at årets filmfestival i Venezia vil gå ned i historien som dokumentarenes år. Innholdet har et enormt spenn, og strekker seg fra kannibalisme til flyktningkrisen. En av de desidert varmeste opplevelsene var dokumentaren om den japanske komponisten Ryuichi Sakamoto. Oscarvinneren, mest kjent for originalmusikken til «The Last Emperor» og «The Revenant», måtte bli stående for en rørende lang applaus etter filmen. Frederick Wisemans svimlende 195 minutter lange «Ex Libris – The New York Public Library» har også høstet bemerkelsesverdig god respons for å treffe publikum på et intellektuelt nivå få andre filmskapere gjør. Den observerende dokumentaren om den enorme institusjonen i New York viser at bibliotekene ikke først og fremst handler om bøkene – men om menneskene som møtes der, et fristed for alle.

Ai Weiwei

Den kjente bildekunstneren og dokumentarfilmskaperen Ai Weiwei har nok den mest politiske og viktigste filmen på programmet, med sin skildring av i flyktningkrisen i «Human Flow». Det som gjør Weiweis versjon unik satt opp mot andre tematisk like dokumentarer, er at han tar oss med på en reise rundt jorden, og viser hvordan krisen påvirker både nært der flyktningene befinner seg, men også fra steder i verden som ikke opplever det direkte og like tett på. Gjennom et kraftfullt visuelt uttrykk får vi innblikk i hvordan krisen påvirker krig og klima, men spesielt mennesker på et dypt personlig nivå.

Årets drøyeste opplevelse ved siden av «Mother!» vil uten tvil være dokumentaren «Caniba» av Verena Paravel og Lucien Castaing-Taylor. De presenterer et nærgående portrett av Issei Sagawa, som står åpent fram om hvordan han dissekerte og spiste en nederlandsk medstudent på 80-tallet. Filmen er bokstavelig talt ekstremt tung å fordøye, men dypt fascinerende og urovekkende.

Filmfestivalen i Venezia avsluttes i dag med Takeshi Kitanos «Outrage Coda», før de gjeveste prisene deles ut. Nå helt på tampen skaper Abdellatif Kechiches meget etterlengtede «Mektoub, My Love: Canto Uno» høye forventninger, ikke minst etter at regissøren fikk gullpalmen i Cannes for «Blå er den varmeste fargen» i 2013. Hvordan den mottas av juryleder Annette Bening vet vi ikke før i kveld, men det vil bli en spennende og mulig overraskende prisutdeling. Om man skulle spekulere, tyder mye på at juryen i år kan finne på å bevege seg utenfor normen og prise en av dokumentarene for en sjelden gangs skyld. Og vel fortjent ville det vært.

Mer fra Dagsavisen