Filmanmeldelse «Zombi Child»: Noe så sjeldent som en minneverdig, sosialrealistisk zombiefilm

4

DRAMA

«Zombi Child»

Regi: Bertrand Bonello

Fra.- 2019

«Zombi Child» er en veldig uforutsigbar arthouse-zombiefilm, skrevet og regissert av den franske provokatøren bak «The Pornographer» (2001), «House of Tolerance» (2011) og «Nocturama» (2016). Bertrand Bonello har en egen evne til å kombinere smal kunstfilm med temaer som kunne sklidd rett inn i en mer kommersiell sjangerfilm. Bonello hadde opprinnelig planlagt et kostbart storprosjekt som ble skrinlagt på grunn av trøbbel med finansieringen, så isteden snekret han sammen denne lavbudsjettfilmen på rekordtid for å ha noe å vise på fjorårets Cannes-festival. Noe som til dels kan forklare hvorfor «Zombi Child» føles som et halv dusin forskjellige filmer klasket sammen til en litt ufokusert helhet.

Les også: – Man må kunne tulle med det fæle og det vonde.

Dette er til dels en faktabasert utforskning av den haitiske voodoo-folketroen, til dels et tenåringsdrama, en akademisk utforskning av fransk kolonialisme, et sosialrealistisk drama om haitiske innvandrere – og, ja. En zombiefilm og en slags skrekkfilm, som mot slutten blir oppriktig uhyggelig. Rundt en tredjedel tar for seg den (antatt) sanne historien om haitiske Clairvius Narcisse (Mackenson Bijou), som hevdet at han ble zombifisert i et voodoo-ritual etter sin død i 1962 og tvunget til å jobbe som slave på en sukkerplantasje.

Les også: Filmanmeldelse: «Breaking Surface»: Spenningen ligger på overflaten

«Zombi Child» rekonstruerer disse hendelsene med minimal dialog, filmet på location i Haiti med lokale skuespillere. Narcisse gjenvinner gradvis sin menneskelighet og rømmer fra plantasjen, men våger ikke å ta kontakt med familien. Han gjemmer seg i jungelen og spionerer på sin kone Angelina, før han i til slutt oppsøker henne i 1980. Det er antatt av Narcisse ble forgiftet av en type Tetrodotoksin som plasserte ham i en skinndød komatilstand, angivelig på grunn av et bittert arveoppgjør med sin egen bror. Til dags dato er denne saken omstridt av medisinske eksperter, men gjenstår som det bredest dokumenterte tilfellet av haitiske voodoo-ritualer og zombiemyter.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Cinemateket

Les også: Filmanmeldelse: «True History of the Kelly Gang»: Punkere med revolvere

Den fascinerende livshistorien (eller eventuelt dødshistorien) til Clairvius Narcisse er bare en del av «Zombi Child», som fortelles i sporadiske tilbakeblikk. I dagens Paris møter vi hans (fiktive) barnebarn Melissa (Wislanda Louimat), som emigrerte til Frankrike i 2010, etter jordskjelvet i Tahiti. Foreldrene hennes var blant de rundt 150.000 menneskene som ble drept under jordskjelvet, så nå bor Melissa sammen med sin tante Katy (Katiana Milfort). Før sin død ble Melissas mor tildelt en fortjenestemedalje av den franske Æreslegionen, for sitt arbeid med å kartlegge menneskerettsforbrytelsene begått under Duvalier-diktaturet. Det har sikret Melissa en solid utdannelse på en fornem pikeskole stiftet av selveste Napoleon Bonaparte. Hun er det eneste svarte fjeset i et hav av kritthvite overklassepiker, som føler at Melissa er litt merkelig og mystisk. Medeleven Fanny (Louise Labeque) bestemmer seg for at Melissa er «cool», og rekrutterer henne til klassevenninnenes litteraturklubb. De er fascinert av Melissas forhistorie, men også litt urolige over hennes besynderlige oppførsel. Fanny er særlig fascinert over å høre at Melissas tante er en «mambo»; en haitisk Vodou-prestinne med direktelinje til åndeverden.

Les også: De beste seriene på Netflix

Situasjonen blir mer komplisert etter at overdramatiske Fanny tilsynelatende blir dumpet av langdistanse-kjæresten Pablo, og oppsøker tante Katy for å få bukt med kjærlighetssorgen. Bertrand Bonello (som har skrevet, produsert, regissert og komponert musikksporet) holder fortellertempoet seigt og tonen hemmelighetsfull, mens han slenger ut såpass mange mystiske elementer at det er beint umulig å forutsi hvor «Zombi Child» er på vei. Bonello har aldri lagt skjul på at han er en stor fan av sjangerfilm, og uttalte i intervjuer at en av hans store inspirasjonskilder bak det omstridte terroristdramaet «Nocturama» var George A. Romeros «Dawn of the Dead».

Les også: Provoserer med terrorfilm

Denne gangen lirker han inn noen referanser til Jacques Tourneur-klassikeren «I Walked with a Zombie» (1943), De Palmas «Carrie» (1976) og Argentos «Suspiria» (1977), men ser ut til å ha basert mesteparten på haitisk folklore, autentiske Vodou-ritualer og historiske tekster. De lange sekvensene med akademiske forelesninger og Balzac-sitater tipper over i pretensiøs posering, men Bonello fanger fortsatt opp noe uhåndgripelig og kraftfullt her. Han trekker interessant paralleller mellom de haitiske voodoo-ritualene, de tilsvarende merkelige tradisjonene på kostskolen og de private ritualene skolejentene iscenesetter på egen hånd. Fortiden farger nåtiden og blir mytologisert enten du bor i den haitiske slummen eller overklassestrøkene i Paris.

Bonello tar seg god tid til å utforske de forskjellige historietrådene, og er tvetydig når det gjelder hva han prøver å si her – men han bygger seg opp til et eksplosivt endepunkt, som blir oppriktig uhyggelig og virkelig minneverdig. Jeg har sett mange zombiefilmer i løpet av livet, men har aldri noensinne sett noe som minner om dette.