Film

Filmanmeldelse «Woman»: Møt 2.000 kvinner fra alle kulturer, aldersgrupper og livssituasjoner

Når åttende mars faller på en kinohelg passer det jo perfekt å feire med publikumsyndlingen «Woman», i møte med 2000 kvinner fra hele verden.

Dagsavisen anmelder

5

DOKUMENTAFILM

«Woman»

Regi: Yann Arthus-Bertrand & Anastasia Mikova

Frankrike – 2019

Denne prisbelønte dokumentarfilmen, som stakk av med publikumsprisen under BIFF-festivalen i fjor, følger formelen til den franske fotojournalisten Yann Arthus-Betrands multimediaprosjekt «Human» (2015), som prøvde å summere opp hva det betyr å være et moderne menneske på rundt tre timer. Ambisjonsnivået er ikke særlig snauere i avleggeren «Woman», som gjør et forsøk på å sammenfatte hvordan det er å være kvinne i dag.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Møt 2.000 kvinner «Woman», en dokumentarfilm om og med kvinner fra femti land.

Fra Filippinene. Foto: Europafilm

Les også: Anmeldelse «Alle utlendinger har lukka gardiner»: Rått og upolert om oppvekst og seksualitet

Denne gangen er spilletiden på mer lettfordøyelige 105 minutter, og fokuset mer intimt. Fremgangsmåten er ellers mer eller mindre identisk som i forgjengeren, med en kavalkade av snakkende hoder som forteller oss om livene de lever. Vi får ikke vite navnene deres, eller akkurat hvor på kloden disse kvinnene kommer fra. Alt vi får vite er erfaringene de deler med oss foran kamera. Arthus-Bertrand og hans co-pilot Anastasia Mikova tilbragte to år med å intervjue to tusen kvinner i femti land, fra alle kulturer, bakgrunner, aldersgrupper og livssituasjoner. Noen har dypt rystende historier å fortelle, andre veldig oppløftende - mens noen lar ansiktene deres fortelle hele historien. Alle fortjener å bli hørt. Filmen favner over et bredt spekter av temaer: om skjønnhetsidealer, sex og kropp. Selvfølelse, styrke og karriere. Traumer og overgrep. Store gleder og dype sorger. Fra det dypt personlige, til det veldig universelle.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Fra Kenya. Foto: Europafilm

Les også: Anmeldelse av «Alt det jeg er»: Sterkt lærestykke om følgene av seksuelle overgrep i barndommen

«Woman» gir dessuten en stemme til kvinner som ofte blir tiet i hjel i samfunnet rundt dem, og som er fanget i kulturer der deres livserfaringer knebles i det offentlige rom. Et stadig tilbakevendende, utilsiktet tema er religionens destruktive kraft, for menneskeheten generelt og kvinner spesielt. Vi hører dypt ubehagelige historier om rituell kjønnslemlesting, religiøst kvinnehat og systemisk undertrykkelse. Tvangsgiftemål, barnebruder, abortforbud og menn som begår uhyrlige handlinger under dekke sin religiøse autoritet. Som en av kvinnene foran kamera forteller: hvis du vil utøve total dominans over det motsatte kjønn behøver du bare være en mann som skriver en Bibel.

Vi møter kvinner som er vansiret på grunn av syreangrep av sine egne ektemenn, og så brutalt banket opp av kjærester at de har blitt skadet for livet. Hører rystende historier om slavehandel, ISIS-soldater som voldtar barn og geriljasoldater som utsetter tenårige jenter for seksualforbrytelser som er så onde at de ikke engang kan beskrives her. Den store triumfen er at disse historiene blir fortalt foran et kamera og en mikrofon, av modige kvinner som ikke akter å la seg true til stillhet. Alt det vonde balanseres av beretninger om kjærlighet, styrke, solidaritet og personlige seiere. I likhet med «Human» er dette en politisk film i den forstand at den fokuserer på menneskerettigheter, sosial urettferdighet og diskriminering – men den eneste agendaen her er at vi alle fortjener å bli behandlet med respekt som likeverdige skapninger. Du må være temmelig forkvaklet i skolten for å føle at dette er noe annet enn universelle sannheter, og allmenngyldige mål som vi alle burde kjempe for.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Fra India. Foto: Europafilm

Les også: Anmeldelse «Fremad»: Førsteklasses familiefilm

Yann Arthus-Bertrand og Anastasia Mikova hadde sikkert nok råmateriale til å fylle flere hundre filmer, så «Woman» er redigert med ekstrem presisjon og hvert minutt har noe viktig å fortelle oss. Personlig er jeg ikke like begeistret for de mer art-farty avbrekkene, der sakral korsang sveller opp på musikksporet (av komponist Armand Amar) mens folk poserer keitete foran kamera, klapper gravide mager og utfører poetisk strikkhopp-jazzballett på siden av en skyskraper. Bevares, vakkert filmet. Men selv om sånne pustepauser var en nødvendighet den i drøyt tre timer lange forgjengeren «Human», føles de litt malplasserte i «Woman». Det stjeler bare dyrbar tid fra alt det interessante intervjuobjektene har å fortelle oss.

Les også: Filmanmeldelse «Torden»: Norsk natur og norrøne guder til tross, det mest imponerende er gnistregnet

Om noe kunne filmen ha vært mye lengre, så vi får håpe at resten av dette materialet blir tilgjengelig i et multimediaprosjekt i stil med «Human». Til tross for at filmteamet reiste verden rundt for å intervjue et representativt tverrsnitt ser ikke Norge til å være representert foran kamera, men «Woman» er uansett på sitt beste når søkelyset rettes mot kvinner med livserfaringer som stikker hull på den privilegerte boblen vi lever i her i vesten. Kampen om likestilling fortsetter kanskje overalt, men noen har hardere slag å utkjempe enn andre. Religiøs undertrykkelse er et mektig våpen smidd ut av uvitenhet, så det føles på sin plass at alt overskuddet fra filmen går til en nyopprettet, veldedig organisasjon kalt «WOMAN(S)», som finansierer kvinners utdannelse i mediefag – sånn at de kan fortelle sine egne historier, på sine egne premisser.