Kultur

Filmanmeldelse: «Unhinged»: Sinnamann!

En beskjeden B-thriller med Russell Crowe i brutal berserkermodus.

Dagsavisen anmelder

4

«Unhinged»

Regi: Derrick Borte

USA, 2020

B-thrilleren «Unhinged» gir Russell Crowe den typen skurkerolle kjente skuespillere vanligvis resignert påtar seg etter at karrierene deres har kollapset. Crowe gjør heldigvis aldri noe halvhjertet, og slipper løs sin indre telefonkaster i en intens kraftprestasjon som er gjennomført severdig. Det er passende at rollefiguren hans i «Unhinged» ikke engang er utstyrt med et navn: Crowe spiller selve personifiseringen av giftig maskulinitet. En selvmedlidende gubbe full av bitterhet, som gir alle andre skylda for problemene sine – og reagerer med rabiat, morderisk raseri når noen sårer den overdimensjonerte stoltheten hans. Et monster, som ufortjent krever vår sympati og respekt. Russell Crowe bærer fortsatt på de ekstra kiloene han la på seg for å spille Fox News-sjefen/seksualforbryteren Roger Ailes i kabelserien «The Loudest Voice», som sanket ham en velfortjent Golden Globe. Crowe ser ut som en blanding av en tungpustet tyrefekterokse og en godt polstret julenisse; oppriktig truende og samtidig litt stakkarslig. Det er ingen overraskelse at han viser seg å være den største ressursen i «Unhinged», men Russell Crowes nærvær blir samtidig en belastning som bygger opp forventninger denne beskjedne B-filmen er ute av stand til å innfri. Åpningsteksten består av en montasje med dokumentarklipp; der folk gyver løs på hverandre i trafikken, slåss i butikker og kjemper i gatene. Nyhetsinnslag om nedgangstider og økende psykiske problemer kryssklippes med «influencere» som ufortjent tjener millionbeløp mens de poserer på sosiale medier. Et kondensert portrett av et USA av krise, som antyder at «Unhinged» har ambisjoner om å si noe seriøst om et sykt samfunn i fritt fall.

Men nei, ingen fare. Dette er bare en brutal lavbudsjett-thriller som gir oss gleden av å se Russell Crowe gå helt berserk. Bilkøer kan forvandle oss alle til rasende villmenn. Alenemoren Rachel (Caren Pistorious) har en dårlig dag på motorveien, og er skikkelig stressa fordi hun er fanget i morgentrafikken mens den tenårige sønnen Kyle (Gabriel Bateman) kommer for sent til skolen igjen. Hun er midt opp i en opprivende skilsmisse, har akkurat fått sparken fra et viktig jobboppdrag og står i fare for å miste huset hun må dele med sin arbeidsløse lillebror Fred (Austin P. McKenzie). Frustrasjonene tårner seg opp, og hvorfor kjører ikke den fordømte idioten foran henne i køen? Det er jo grønt lys! Argh! I et utslag av «road rage» hamrer Rachel aggressivt på hornet, noe mannen (Russell Crowe) foran henne tar som en personlig fornærmelse. Han ruller ned vinduet, innrømmer at han går igjennom en tøff tid akkurat nå og er lei for at han ikke fulgte med på trafikklyset. Kanskje Rachel også føler at en beklagelse er på sin plass? Et vennlig ord og en halvhjertet unnskyldning kunne ha gjort underverker, men Rachel har som sagt en dårlig dag. Den er i ferd med å bli mye verre. Hun legger ikke merke til blodflekkene på skjorten til mannen, og aner ikke at han for noen timer siden slo i hjel ekskona si med en hammer før han brant ned huset hennes. Denne pillenarkomane, suicidale psykopaten retter alt sitt hat mot Rachel, og bestemmer seg for å gi henne en siste lærepenge om sosial etikette. Noe han gjør ved å gå til rasende angrep på alle som står henne nære. Med en hammer.

Den tyskfødte regissøren Derrick Borte ser ut til å spesialisere seg på anonyme lavsjettfilmer folk i beste fall har sett på streaming; som «The Joneses» (2009), «London Town» (2016) og «American Dreamer» (2018). Han er en kompetent håndverker som iscenesetter flere effektive øyeblikk, og noen imponerende «old school»-bilstunts. Høydepunktet er en intens scene i en pannekakerestaurant, der Russell Crowe ettertrykkelig demonstrerer hva han mener om skilsmisseadvokater. Litt ekstra gøy hvis man vet at Crowe for et par år siden forvandlet sitt eget skilsmisseoppgjør til et ironisk opphørssalg-kunstprosjekt med tittelen «The Art of Divorce». Med et litt smartere manus kunne «Unhinged» ha blitt en betydelig bedre film. Vi har allerede sett variasjoner av dette temaet i blant annet Spielbergs «Duel» (1971), «The Hitcher» (1986), «Falling Down» (1993) og «Changing Lanes» (2002). Hovedpersonen Rachel er skildret som en kvikk, rådsnar kvinne, men manuset krever stadig at hun gjør idiotiske ting for å drive plottet videre. Alt bygger seg opp til et klimaks som kommer for fort, ender for tidlig – og antyder at den tredje akten ble snauset ned av budsjetthensyn. For all del, det er slett ikke noe galt i effektive B-filmer som er tett fortalt og kjapt unnagjort. Etter alle normale målestokker er «Unhinged» en helt kompetent villmannsthriller, men siden de fleste amerikanske storproduksjonene er utsatt på ubestemt tid har den blitt årets første, offisielle sommerfilm i USA. Noe som er et større ansvar enn en såpass bagatellmessig film som dette fortjener.