3
ANIMASJO
«Trolls – verdensturne»
Regi: Walt Dohrn & David P. Smith.
USA, 2020
Sukkersøt barnepop overvinner jukebox-coverversjoner av FM-rock i denne fargesprakende «Trolls»-oppfølgeren, og jeg er sannelig ikke sikker på hva som er verst. I enda sterkere grad enn forgjengeren sikter «Trolls – verdensturne» inn smårollingene, og ikke nødvendigvis fullvoksne filmanmeldere som vrir seg utålmodig i setet og grøsser over disse forferdelige «Hits for Kids»-sangene. De minste vil muligens la seg begeistre av de fine fargene, rare figurene og all den dataanimerte dansingen, men for oss voksne surpomper føles dette mest som å bli tvangsforet flere kilo sukkerspinn som en gås og deretter låst inne i en tørketrommel stappfull av rosa glitter.
Etter hendelsene i første «Trolls» (2016) har den krampenusselige, babyrosa lykketrollpiken Poppy blitt pop-trollenes dronning, mens hennes platoniske bestevenn Kvist sliter med å bedyre sin kjærlighet. Snart får Poppy andre ting å tenke på, mens det slemme rocketrollet Barb drar ut på verdensturne for å erobre hele troll-verdenen med hardrock. Eller rettere sagt: den typen jukebox-poprock-coverversjoner du kunne ha vært troende til å bli utsatt for i musikalen «Rock of Ages». Så ja, jeg vil påstå at disse rocketrollene er rent ut demoniske.
Barb angriper techo-trollene med den hardeste av all hardrock: en pop-coverversjon av The Scorpions «Rock You Like a Hurricane» (nei, jeg er ikke bare sarkastisk her. Det er helt seriøst hva som skjer). Dette rocker så steinhardt at hele dansepartyet til autotune-techo-trollene blir gruslagt.
Les også: «Knutsen & Ludvigsen 2: Det Store Dyret»: Galskapen lenge leve
Gladjenta Poppy oppdager at trollverdenen er delt opp i musikalske trossamfunn, og ikke alle elsker barnevennlig, overprodusert popmusikk like mye som henne. Noen foretrekker klassisk, funk eller country, andre techno og rock. Alle er skikkelig intolerante ovenfor musikksmaken til de andre grupperingene. Trollverdenens seks kontinenter har hver sin streng av en magisk harpe, og dyrker hver sin musikkform. Absolutt alle er nødt til å innfinne seg i en av disse samfunnene, noe som er litt synd for trollene som for eksempel digger trap rap, folktronica eller sludge metal.
Personlig ville jeg nok hørt hjemme blant de eremittiske «stikke ut trommehinnene med en strikkepinne»-grettentrollene, som helst vil leve i en verden uten den helt forferdelige sjelløse karaoke-musikken som dominerer alle områdene av trollenes verden. Men smak og behag. Poppy drar uansett ut på eventyr igjen sammen med Kvist og kompisene, i håp om å danne fred mellom troll-samfunnene og bli venn med rocketrollet Barb. Isteden oppdager hun at rocketrollenes verdensturne er en krigstokt, mens dronning Barb er en diktator som krever full rockedominans.
Les også: Filmanmeldelse: «Bestefar er en alien»: Bøttevis med spenningsmettet godvilje
Barb leier inn hjelp fra de mektigste leiesoldatene i trollverdenen: inklusive smooth jazz-trollet Chaz og de fryktede jodletrollene. Den siste setningen antyder at det er elementer i «Trolls – verdensturne» som er litt småmorsomme. Og det stemmer, faktisk. Fra tid til annen glimter filmen til med noen oppriktig vittige øyeblikk, som veier opp for noen av de evighetslange scenene med sang og dans. Men dette kan ikke understrekes nok: «Trolls – verdensturne» er ikke først og fremst en dataanimert barnefilm. Det er et salgsprodukt.
Jeg har vanskelig for å tenke meg at noen har jobbet på denne filmen med mye entusiasme, men det er lett å forestille seg et digert fabrikklokale fullstappet av deprimerte dataanimatører - som pliktskyldig skaper glitter og rosa pels hver dag i flere år, med resignert «drep meg nå!»-mine og psykologiske senskader. Men de har uansett gjort sitt beste for å gi filmen et visuelt særpreg.
En scene er skildret som håndarbeid med garn og tøyutklipp, en smooth jazz-hallusinasjon minner mistenkelig om en meme-inspirert syretripp, mens en rask drømmesekvens er inspirert av Terry Gilliams Monty Python-animasjoner. Muligens som en hyllest til John Cleese, som hadde en gjesterolle i forrige «Trolls»-film, men denne gangen er fraværende.
Les også: Filmanmeldelse «Mysteriet om Henri Pick»: Lun detektivhistorie for lesehester
Til gjengjeld har «Trolls – Verdensturne» et bredt utvalg av stemmeleggere, som (foruten hovedrolleinnehaverne Anna Kendick og Justin Timberlake) inkluderer Sam Rockwell, Ozzy Osbourne, Anderson .Paak og Mary J. Blige. Her hjemme er imidlertid filmen fullgodt dubbet på norsk for smårollingene, av blant andre Marion Ravn, Atle Pettersen, Tomine Harket, Øyvind «Vinni» Sauvik og Hank von Hell.
Det er tvilsomt om ungene som elsket den første «Trolls»-filmen vil kose seg like mye med denne fortsettelsen; de har tross alt blitt fire år eldre siden sist – noe som nærmest er en generasjon i den alderen. Men yngre barn som liker sang, dans, lykketroll og glitter får det de vil ha, mens foreldrene i det minste får dem ut av huset et par timer.