Film

Filmanmeldelse «The Old Guard»: Livet suger og du dør aldri

Netflix-filmen «The Old Guard» er førsteklasses og bør være utgangspunkt for en hel serie tegneserieinspirert underholdning.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«The Old Guard»

Regi: Gina Price-Bythewood

USA – 2020

USA har et veldig begrenset sortiment av kvinnelige actionhelter, og Charlize Theron står i en særstilling som en av de ytterst få med solide kvalifikasjoner både som seriøs rumpesparker og dramatisk skuespiller. Theron får tatt i bruk begge talenter i superhelt-actionfilmen «The Old Guard», basert på den kritikerroste tegneserien av Greg Rucka – som også har skrevet manus, og er oppført som en av produsentene. Det er uvanlig at en tegneserieskaper er så tett involvert i produksjonen av en film basert på eget arbeid, noe som garanterer at «The Old Guard» holder seg tett opp til kildematerialet. Rucka har bygget opp en spennende, «Highlander»-aktig mytologi som spenner flere tusen år i tid; om en gruppe (nærmest) udødelige krigere som har bekjempet ondskap mens verden gradvis blir verre.

Les også: Gjendikteren tar Paul Celan med i kamp

Vi får imidlertid bare en introduksjon til denne mytologien i filmen, som stort sett utspiller seg i nåtid. Andy (Charlize Theron) er drit lei av å dø. Hun leder et lite team med frilans-leiesoldater, som består av Booker (Matthias Schoenaerts), Joe (Marwan Kenzari) og Nicky (Luca Marinelli). Deres siste oppdrag er å redde en gruppe barn fra en gisselsituasjon i Sør-Sudan, men teamet blir lokket inn i et bakholdsangrep – og pepret med latterlig mange automatgeværkuler. Ingen kan overleve noe sånt, og det gjør heller ikke teamet til Andy. De våkner raskt tilbake i live, og dreper motstanderne med overnaturlig effektivitet.

Hele gisselsituasjonen var bare et skalkeskjul, og deres oppdragsgiver Copley (Chiwetel Ejiofor) har en skjult agenda. Han er ansatt av et farmasøytisk storkonsern, som er ute etter å ute etter å finne nøkkelen til evig liv – og Copley har akkurat dokumentert at Andy og kumpanene er udødelige. Alt han trenger å gjøre nå er å fange alle fire for den Mark Zuckerberg-aktige konsernsjefen Merrick (Harry Melling), som akter å bruke dem som forsøksdyr. Lykke til. Dette er ikke en gjeng man bare kaster et fiskegarn over. I yngre dager var Andy kjent som Andromache the Scythian, og det var tider da hun ble dyrket som en gud. Hun har kjempet seg gjennom mange århundrer, og har bare funnet en håndfull mennesker som henne. Alle heles raskt uansett hva de blir utsatt for, men føler all smerten av å bli alvorlig skadet, lemlestet og drept.

Les også: «Grazie mille», maestro Morricone

Evig liv mister fort glansen når man utsettes for så mye lidelse, og ingen kommer ut av dette uten dype arr på sjelen. Eldst av dem alle var Quynh (Van Veronica Ngo), som kjempet side om side med Andy helt til de ble henrettet for hekseri. Gjentatte ganger. Quynh ble til slutt stappet i en jernjomfru, og dumpet på havbunnen. Dømt til å konstant drukne og bli gjenopplivet i over fem hundre år, helt til hun ble drevet fra vettet. Det finnes langt verre ting enn å dø. I mellomtiden blir den unge marinekorpssoldaten Nile Freeman (KiKi Layne, like sjelfull her som hun var i debutfilmen «If Beale Street Could Talk») strupekuttet under pågripelsen av en muslimsk terroristleder i Afghanistan, og omkommer av skaden. Så våkner hun opp igjen på et feltsykehus, uten så mye som et arr på halsen. Andy og gjengen merker umiddelbart at enda en av dem er skapt. Den første på over to hundre år. Et klart tegn på at en av dem er i faresonen.

Les også: Ny Milan Kundera-biografi: Et tvangsmessig behov for å ta kontroll over sitt eget image

Regissør Gina Prince-Bythewood har tidligere markert seg med varsomme dramaer som «Love & Basketball» (2000) og «The Secret Life of Bees» (2008), så det er fint lite som antyder at hun er et åpenbart valg til en film som dette. Prince-Bythewood er definitivt ingen action-regissør, og kampscenene er tidvis grøtete filmet. Synd, siden skuespillerne åpenbart har brukt mye energi på å øve in action-koreografien. Heldigvis er «The Old Guard» mest fokusert på forholdene mellom rollefigurene, og der er Prince-Bythewood på mye tryggere grunn. Dialogen er noen grader smartere enn forventet, og mye tid vies til de psykologiske skadene man får etter å ha drept tusenvis av mennesker og selv dødd omtrent like mange ganger. Dette er ikke akkurat en lystig gjeng; og suicidale tanker er en dårlig kombinasjon med evig liv.

Å fortelle en såpass urealistisk superhelt-historie på en såpass realistisk måte er et interessant valg, og gir «The Old Guard» en tyngde som skiller seg ut. Andy er desillusjonert, deprimert, kynisk og drit lei; klart til å la verden brenne mens hun snur ryggen til alt. Så mer nyansert og interessant enn de fleste i sin yrkesgruppe. Sist gang Charlize Theron spilte en superhelt for en kvinnelig regissør ble resultatet skuffelsen «Aeon Flux» (2005), hvis noen fortsatt husker den. Theron ser ikke ut til å ha blitt en eneste dag eldre siden den gangen, og er et helt perfekt valg til å spille en nærmest usårbar kriger.

Les også: – Bekim var på evig jakt etter å høre til

Som fullverdig kinofilm står «The Old Guard» i fare for å bli en smule underveldende, og ingen kan påstå at potensialet i dette konseptet blir maksimalt utnyttet. Men det er uansett fåfengt å konkurrere med Marvel-studioet, og som streaming-film i sofaen er dette førsteklasses underholdning. I mengden av alt Netflix har finansiert den siste tiden skiller «The Old Guard» seg markant ut, ikke minst fordi utviklingspotensialet er så stort. Hvis Netflix-sjefene er smarte (og alt tyder på at de så definitivt er det), vi de vil benytte dette som et springbrett til en hel serie. Den ekstra klippehengeren som runder av filmen understreker at de trolig har planer om flere historien fra dette universet. På et tidspunkt nevner en av hovedpersonene noe som skjedde i «Oslo i ‘67», og det vil vi jo gjerne høre mer om!