Film

Filmanmeldelse «The King of Staten Island»: Kongen av millennial-angst

En typisk Apatow-historie om en guttemann som blir tvunget til å straighte seg opp, bli mer voksen og ta litt ansvar.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA/KOMEDIE

«The King of Staten Island»

Regi: Judd Apatow

USA – 2020

Judd Apatows storhetstid som USAs fremste leverandør av filmkomedier er muligens over, men fyrens fremste styrke er fortsatt å finne forholdsvis ferske komiske talenter – og deretter bygge filmene rundt styrkene deres. «The King of Staten Island» er nok en typisk Apatow-historie om en guttemann med sans for sterke røykevarer, som blir tvunget til å straighte seg opp, bli mer voksen og ta litt ansvar.

Å beskrive hovedrolleinnehaver Pete Davidson som et «komisk talent» er muligens en grov overdrivelse.

Hvis du allerede vet noe om Davidson så er det trolig mest på grunn av alle tabloidhistoriene om de berømte skjønnhetene han mot alle odds har vært sammen med; at faren hans var en brannmann som døde under terrorangrepet i New York og muligens at Pete sliter med psykiske problemer. Eventuelt at han er en marginal del av ensemblet i «Saturday Night Live», og har en middelmådig komediespesial på Netflix («Pete Davidson: Alive from New York»).

Les også: Liv Ullmann tilbake i «Utvandrerne»

Karrieren til Davidson ser ut til å være bygget på sympati for hans personlige problemer, og kanskje ikke i like stor grad på hans evner som komiker eller skuespiller.

Men der noen av oss bare ser en ung mann som har fått mye mer oppmerksomhet enn han takler, ser Judd Apatow mye utappet potensial.

Han har gitt Pete Davidson frie tøyler til å skrive og spille hovedrollen i en kvasi-selvbiografisk dramakomedie, som ser for seg en alternativ tidslinje der Pete ikke fikk et kreativt utløp som komiker. Resultatet er såpass selvutleverende og sårt at «The King of Staten Island» føles mer som et indie-drama enn en ren komedie, men det er helt greit.

Les også: Filmanmeldelse «Da 5 Bloods»: Spike Lee utforsker blodet på USAs hender

Som sjuåring opplevde Scott Darling (Pete Davidson) at faren hans mistet livet på jobb som brannmann, og etter det ble ingenting det samme. Nå er Scott en handlingslammet 24-åring uten fremtidsutsikter, som hoppet av kunststudiene og er for tiltaksløs til å få seg en jobb. Han bor fortsatt hjemme hos mamma Margie (Marisa Tomei), og tilbringer mesteparten av tida i kjellerstuen mens han røyker tette sammen med kompisene.

Scott har jevnlig sex med barndomsvennen Kelsey (Bel Powel), men friker ut hver gang hun begynner å snakke om et fast forhold. Aldri i verden om han våger å slippe Kelsey så tett innpå at hun oppdager hvor skakkjørt han egentlig er. Scott har en lang liste med psykiske og fysiske problemer; som inkluderer depresjoner, maniske episoder, ADHD, Chrons sykdom, rusmisbruk og selvmordstanker. Da vi først møter Scott gjør han et halvhjertet forsøk på å kjøre seg i hjel, og han truer stadig med å skade seg selv.

Lillesøsteren Claire (Maude Apatow, datteren til Judd) er urolig over å etterlate Scott hjemme i Staten Island mens hun startet collegestudiene, og hennes akademiske suksesser får bare Scott til å føle seg enda mer mislykket. Hans eneste ambisjon i livet er å bli en tatovør, og starte verdens første kombinasjon av tatoveringsstudio og restaurant. Bare for å understreke at Scotts dømmekraft ikke er direkte skarpslipt tilbyr hans seg å tatovere niåringen Harold (Luke David Blumm), noe den temperamentsfulle faren Ray (Bill Burr) ikke setter særlig pris på.

Les også: «Falling Down»-regissøren Joel Schumacher er død

Til gjengjeld innleder fraskilte Ray et forhold til Scotts mamma Margie, som ikke har vært sammen med noen siden ektemannen døde. Scott blir forferdet over å oppdage at Ray også er en brannmann, og går aktivt inn for å dytte ham ut av livene deres. Pete Davidson er ikke akkurat en skuespiller med stor spennvidde, men han har en energi og utstråling som ikke ligner noen andre der ute.

Davidson er heller ikke redd for å plassere seg selv i et dårlig lys; hans alter ego Scott er en patetisk tusseladd – selvopptatt, trassig og ute av stand til å vise omtanke til dem rundt seg.

Det er takket være Davidsons dønn ærlige innsats at vi allikevel ser at han egentlig er en godhjertet fyr, som er posttraumatisert, lammet av sorg og aldri kom over farens død.

De beste øyeblikkene her kommer i samspillet mellom Davidson og hissigproppen Bill Burr (en av undertegnedes favoritt-stand-up-komikere), der to ekstremt ulike personer som ikke kan fordra hverandre gradvis tvinges til å tilbringe tid sammen. I likhet med de aller fleste Judd Apatow-filmene er «The King of Staten Island» udisiplinert, overlesset av improvisasjoner og rundt en halvtime for lang.

Hele filmen har en røffere still enn noe han har regissert tidligere, med et perfekt kalibrert filmfoto av Oscar-vinneren Robert Elswith («There Will Be Blood», «Inherent Vice»). Dette fungerer mye bedre som et selvutleverende indie-drama enn som en komedie, og Apatow virker ikke særlig opptatt av om humoren treffer. For all del, det er flere morsomme øyeblikk her, men det er alvoret som virkelig fester seg.

«The King of Staten Island» klarer dessuten å gjøre noe jeg trodde var umulig: å få meg til å oppriktig like Pete Davidson.