Film

Filmanmeldelse «Tenet»: Sprenger alle visuelle rammer

Som frontalangrep på sentralnervesystemet fungerer Christopher Nolans etterlengtede kinofilm «Tenet» helt utmerket.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Tenet»

Regi: Christopher Nolan

Eng./USA, 2020

Christopher Nolan serverer kryptisk mindfuckeri på høyt plan i årets mest essensielle og etterlengtede kinopremiere. La gå at «Tenet» ikke har all verdens konkurranse på dette feltet for øyeblikket. James Bond holder seg i selvpålagt korona-karantene fram til slutten av november, men det er vanskelig å forestille seg at «No Time to Die» vil klare å matche ambisjonsnivået til Christopher Nolan.

Jeg har i mange år håpet på at Nolan skulle få sjansen til å regissere en egen Bond-film, og dette er trolig så nære han kommer. «Tenet» er en 007-film filtrert gjennom den kjølige fantasirikdommen til Nolan, og deretter sentrifugert et par ganger gjennom en Hadron collider. Nolan har lekt seg med tidsperspektiver gjennom store deler av karrieren; fra gjennombruddet med «Memento» (1998) til «Dunkirk» (2017) – men han har aldri iscenesatt en så komplisert tankelek som «Tenet». Dette får drømmenivåene i «Inception» til å virke enkle og lettfattelige.

Les også: Hver tredje har vært tilbake på kino

Nolan har angivelig samlet sammen ideer, scener og konsepter til «Tenet» de siste tjue årene, og har rådført seg med den nobelprisvinnende astrofysikeren Kip Thorne for å forsikre at filmens teorier om tidsreversering er forholdsvis vanntette.

Jeg er fortsatt ikke hundre prosent sikker på hva i helvete som skjer i store deler av «Tenet», men det føles fantastisk å se en film som ikke undervurderer intelligensen vår og er iscenesatt av folk som er smartere enn oss.

Nolan går i kjent stil aktivt inn for å utfordre virkelighetsoppfattelsen vår, men ingenting han har regissert før dette har vært like marinert i kvantefysisk mindfuckeri.

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Tenet» er en actionthriller som viser oss syner vi knapt har sett før, og det spares heller ikke på kruttet når for eksempel flyplassen Oslo    Freeport går i lufta. Begge foto: SF Studios

Det spares ikke på kruttet. Foto: SF Studios

Les også anmeldelsen av «Interstellar»: En tur inn i Christopher Nolans svarte hull

Mytologien som bygges opp i «Tenet» er på grensen til ugjennomtrengelig, og krever nærmest at vi ser filmen flere ganger. Nolan gir oss bare vage glimt av helheten, og tilbakeholder essensiell informasjon for å holde oss i uvisshet. Helt på overflaten er dette en actionthriller om en hemmelig agent (bare kalt «Hovedpersonen», spilt av John David Washington, sønnen til Denzel) som blir rekruttert til en spionorganisasjon som er enda hemmeligere.

De prøver å forhindre en apokalypse som er langt verre enn atomkrig: en tidsforskyvende teknologi fra framtida som kan utslette alt liv på jorden. For å forhindre denne dommedagen slår hovedpersonen seg sammen med agenten Neil (Robert Pattinson). Hendelsene sirkler rundt den russiske oligark-våpenhandleren Andrei Sator (Kenneth Branagh), og hans britiske kone Kat (Elizabeth Debicki).

Under deres første møte slår Sator fast at han akter å skjære et lite hull i halsen på Hovedpersonen, og deretter stappe testiklene hans inn i det. Han er en sånn fyr, liksom. Hovedpersonen og Neil følger sporene mens de globetrotter til Mumbai, London, Tallinn, Amalfi-kysten, Tjuvholmen og Operataket

Les også: Harde tider for unge jenter

Men dette er som sagt bare historien i de mest overfladiske trekkene. Vi tar det som en selvfølge at filmer blir fortalt lineært: at de beveger seg framover i tid og har et klart endepunkt. «Tenet» ler av alt sånt.

Vi får actionscener som utspiller seg baklengs og forlengs samtidig, mens hovedpersonene møter seg selv i døren og opplever de samme hendelsene fra forskjellige tidsperspektiver. Som Robert Pattinsons rollefigur Neil sier på et tidspunkt: «har du hodepine ennå?» Svaret på det er ja. Å, ja. Definitivt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Latent action på Olav Selvaags plass. Foto: SF Studios

Å tenke igjennom alt dette gir meg en dundrende hodepine, men jeg gleder meg til å se filmen igjen for å finne ut mer om hva som egentlig skjer her. For oss her hjemme er det litt ekstra spennende at en sentral del av «Tenet» utspiller seg i Oslo, kanskje også sentrale deler.

Nolan iscenesetter blant annet en spektakulær flyulykke på fiktive Oslo Freeport (egentlig spilt inn i California), og i kjent stil gjorde han det på en enkel måte – ved å krasje et ekte Boeing 747-fly rett inn i en bygning. Vi får se noen helt utrolig ting i «Tenet», men overraskende lite av det er skapt med hjelp av digitale spesialeffekter. Mesteparten ble iscenesatt i levende live, og nytt kamerautstyr ble konstruert for å fange opp disse vanvittige actionsekvensene på 70mm og i IMAX-format.

Les også: Anmeldelse «Project Power»: Netflix-film deler ut superkrefter på blå resept

Dette er virkelig en kinofilm som krever størst mulig lerret; en luksuriøs storproduksjon som kostet over 200 millioner dollar – med imponerende filmfoto av norgesvennen Hoyte Van Hoytema, utsøkte locations og et usedvanlig kraftfullt musikkspor av svenske Ludwig Göransson.

John David Washington er en distansert og anonym hovedperson, som forsterker følelsen av at filmen holder oss på en armlengdes avstand. Til gjengjeld er Robert Pattinson veldig karismatisk som hans mystiske makker, og Kenneth Branagh (en mann som ikke akkurat er fremmed for teatralsk overspill) er overraskende overbevisende som oppriktig truende Bond-skurk.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Elizabeth Debicki i Tenet. Foto: SF Studios

Christopher Nolan er så fascinert av filmmediets uendelige muligheter at han glemmer menneskene litt oppi det hele; og ofrer det følelsesmessige engasjementet på alteret til eksposisjon om «temporal pincer movement» og «reversed entropy».

Dette er en filmatisk partikkelakselerator konstruert for å skape forundring og fascinasjon; en actionthriller som viser oss syner vi aldri har sett før – og en dypt personlig visjon iscenesatt i enorm skala, totalt uten kompromisser, selv om den som historiefortelling kanskje står i fare for å bli en klinisk teknisk øvelse.