Film

Filmanmeldelse «Sminkekrigen»: Hjelpeløs humor

At man faktisk har valgt å sette opp «Sminkekrigen» på kino er skamløst.

Dagsavisen anmelder

2

KOMEDIE

«Sminkekrigen»

Regi: Miguel Arteta

USA, 2020

«Du kan ta leppestift på en gris, men den er fortsatt en gris». I motsetning til de fleste vagt fornærmende visdomsordene fra USA stammer dette uttrykket fra sent 1980-tall, og blir fortsatt brukt for å understreke at man ikke kan forkle et tvilsomt produkt ved å sminke det opp litt. Selv om det er akkurat hva «Sminkekrigen» prøver å gjøre. En romantisk komedie som snytt ut av den stusselige høytiden til Kate Hudson og Katherine Heigel, bare sminket opp som en liksomfrekk, kroppspositiv, feministisk venninnefilm. Under valgkampanjen i 2008 benyttet forresten Barack Obama utrykket «leppestift på en gris» for å beskrive politiske motstandere, så det er kanskje passende at «Sminkekrigen» starter med en diskusjon om penislengden hans. Ting blir ikke nevneverdig festligere etter det.

Mia (Tiffany Haddish) og Mel (Rose Byrne) har vært bestevenninner siden barndommen, og i voksen alder oppfylte de drømmen om å starte et eget sminkefirma: «Mia&Mel». Mia er den kreative dynamoen som er i manko på selvdisiplin, mens Mel er det forknytte A-mennesket som har koll på regnskap og organisering. De er «heteroseksuelle livspartnere» som ikke har noen interesse av faste forhold eller barn. Deres sminkeboutique er imidlertid i ferd med å bli et pengesluk, og har opparbeidet seg en gjeld på en halv million dollar. Noe drastisk må skje for å unngå konkurskroken på døra, og redningen kommer i form av en sleip slange i BFF-paradiset. Den sosiopatiske sminkemogulen Claire Luna (Salma Hayek) tilbyr seg å dekke all gjelden i bytte mot en eierandel på 49 prosent, men haken er at hun vil ta over hele firmaet hvis enten Mia eller Mel trekker seg fra avtalen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Sminkekrigen» prøver å legge seg på omtrent samme toneleie som «Bridesmaids», men er i desperat mangel på en Judd Apatow eller Paul Feig som kan få frem det beste i skuespillerne. Den puertorikanske indie-regissøren Miguel Arteta («Youth i Revolt», «Duck Butter») er totalt fortapt her, selv om det er vrient å bedømme hvor mye av «Sminkekrigen» som egentlig er hans film – og hvor mye som er dominert av mellomsjefene som tok fra ham kontornøklene under etterarbeidet. Dette er en film som i normale fall bare ville ha dukket opp hvis du i et utslag av kjedsomhet skriver inn «lipstick on a pig» i søkefeltet på Netflix.