4
«Peninsula» («Train to Busan 2»)
Regi: Yeon Sang-ho
Sør-Korea 2020
Mens den nasjonale dugnadsånden ofres på alteret til harryhandling av billig bacon og Covid-infiserte fjordcruise, da føles det litt spesielt å se nok apokalyptisk pandemifilm der den menneskelige egoismen er vår verste fiende. Så velkommen til nok en zombiekalypse der de levende idiotene er en langt større trussel enn de levende døde. «Peninsula» er en frittstående oppfølger til den sørkoreanske zombie-suksessen «Train to Busan», som jeg likte såpass godt at den havnet på min «årets beste filmer»-liste tilbake i 2016. Det kommer nok neppe «Peninsula» til å gjøre. En mer ambisiøs og påkostet storproduksjon, som er langt fra like helstøpt.
Høykonseptet «zombier på et tog» er vanskelig å slå, og «Peninsula» har ikke et tilsvarende sterkt utgangspunkt. I fraværet av den ene, krystallklare, enkle, lyse ideen man kan bygge en hel film rundt, velger regissør/manusforfatter Sang-ho Yeon å dra en masse elementer fra sine favorittfilmer. Han har åpenbart stor sans for salige George A. Romeros «Land of the Dead» (2005), «Mad Max»-serien og Neil Marshalls undervurderte «Doomsday» (2008). Så det er fint lite her vi ikke ha sett i en rekke andre filmer, eller i de hittil 115 episodene av «The Walking Dead». Mangelen på oppfinnsomhet er skuffende, men forhindrer ikke at «Peninsula» fortsatt er et effektivt, underholdende actioneventyr. Her hjemme har vi dessuten mulighet til å se filmen på digert IMAX-lerret, noe som i seg selv en såpass heftig opplevelse at det fortjener en anbefaling.
Fire år har passert siden hendelsene i «Train to Busan» og den animerte avleggeren «Seoul Station». Den koreanske militærkapteinen Jung-seok (Gang Dong-won) klarte å flykte til relativ sikkerhet i Hongkong. På båtturen fra fastlandet mistet han søsteren og nevøen sin til zombieviruset, mens svigerbroren Chul-min (Kim Do-yoon) har kastet seg på flaska. I Hongkong behandles de som uønskede flyktninger, og lever i dyp fattigdom helt til en lokal mafiaboss gir dem et tilbud. En lastebil med tjue millioner dollar i kontanter ble etterlatt ved Incheon-havnen i Korea, der nittini prosent av befolkningen nå består av rasende zombier (ja, i denne alternative historielinjen ble Nord- og Sør-Korea gjenforent til et rike før utbruddet av pandemien).
Jung-seok og Chul-min er del av et team som skal begi seg inn i krigssonen og kjøre varebilen tilbake til en fraktebåt ved havnen. Dem som mot formodning overlever får dele halvparten av pengene, og muligheten til å starte et nytt liv. Jung-seok aksepterer oppdraget bare for å holde liv i svigerbroren, og hele greia går naturligvis rett til helvete. Han blir reddet i grevens tid av to søstre i en pansret bil; tenåringen Joon (Lee Re) har kjøreferdighetene til en profesjonell rallyfører, mens lillesøsteren Yu-Jin (Lee Ye-won) distraherer zombiehordene med fjernstyrte lekebiler. De viser seg å være døtrene til kampferdige Min-jung (Lee Jung-hyun), som har forskanset seg i en lagerbygning sammen med bestefar Kim siden zombiekalypsen startet.
Det skaper litt dårlig stemning at Chul-min kjenner igjen denne familien. Han kjørte rett forbi dem for fire år siden, og overså deres desperate skrik på veien til ferjen som fraktet ham til Hongkong. I mellomtiden blir lastebilen med pengene stjålet av den paramilitære enheten 631, som består av en gjeng lovløse villmannspsykopater. De tar svigerbroren Chul-min til fange, og kastet ham rett inn i en arena der overlevende må kjempe mot zombier. At alt dette bare er opptakten understreker at «Peninsula» har veldig mye plott, og introduserer et stort rollegalleri som bidrar til at filmen føles en smule ufokusert.
Dette er i enda sterkere grad en actionfilm enn forgjengeren, der zombiene dyttes i bakgrunnen til fordel for skuddvekslinger og biljakter. Mot slutten snubler regissør Yeon Sang-ho litt i sine egne bein, mens han prøver å gjenskape klimakset i «Mad Max: Fury Road» – men der George Miller iscenesatte alt med ekte bilstunts må Yeon ty til lite overbevisende dataeffekter, der alle naturlover brytes på en gang. De overdrevne scenene med erketypisk, sørkoreansk sentimentalitet tærer også på godviljen, mens barneskuespillere med tårevåte kinn hulker teatralsk i takt med den sørgmodige cellomusikken. For oss vestlige kynikere er det vanskelig å ikke himle litt med øynene over sånt tøys, men forgjengeren «Train to Busan» hadde jo også sine gråtkvalte øyeblikk. Så ja, du må tåle en del sørpete sentimentalisme, syntetiske dataeffekter og en ufokusert historie, men «Peninsula» byr fortsatt på mye livlig moro for oss som har stor sans for sjangeren. Siden kinoutbudet de siste månedene står sett har bestått av lavmælte indie-dramaer føles det litt ekstra stas å se en storslagen røverfilm som virkelig fortjener et digert IMAX-lerret – og som påminner oss om at zombier tross alt er å foretrekke fremfor møkkafolk som hoster deg i ansiktet på trikken.