4
Drama
«Papicha – kampen for frihet»
Regi: Mounia Meddour
Fra./Alg./Bel./Qa. 2019
Den blodige borgerkrigen i Algerie tok rundt 200.000 liv og traumatiserte en hel nasjon, men har sjeldent vært et tema på film. Dokumentarfilmskaperen Mounia Meddour har basert prisvinneren «Papicha – kampen for frihet» på sine egne opplevelser som tenårig student under borgerkrigen på nittitallet, men dette er ikke strengt tatt en sann historie. Hun har krydret filmen med en del hendelser som representerer de avskyelige overgrepene og mordene som fant sted, men som ikke rammet henne personlig. Meddour gir oss ingen innsikt i den turbulente, politiske situasjonen som ledet til borgerkrigen.
Hun er mer opptatt av å skildre hvordan den religiøse fanatismen går rasende til angrep på alt som minner om livsglede, og infiserer samfunnet med et sydende hat som går særlig hardt utover kvinner som nekter å la seg kue.
Les også: Filmanmeldelse «De forbandede år»: Et empatisk bilde av en okkupasjon
Attenåringen Nedjma (stjerneskuddet Lyna Khoudri, som til høsten kan ses i Wes Andersons «The French Dispatch») er tittelens «Papicha»; en frigjort, selvstendig og moderne kvinne som studerer fransk på en pikeskole i Algers, omgitt av høye gjerder. Fra tid til annen sniker Nedjma seg ut sammen med bestevenninnen Wassila (Shirine Boutella); de klipper hull i gjerdet, skifter til partyklær og sminker seg opp i en pirattaxi. Alt de vil er å dra på diskotek for å danse som helt normale tenåringer, men det blir en kortvarig glede i et samfunn under angrep fra muslimske fundamentalister. Adhan-bønneropene fra høyttalerne i byen overdøves av Technotronics-hitten «Get Up (Before the Night is Over)», bare for å understreke at vi befinner oss på 1990-tallet.
Les også: Filmanmeldelse «The Peanut Butter Falcon»: En kjærkommen humørspreder
Nedjma har ambisjoner om å bli klesdesigner, og selger sine egne kreasjoner på jentedoen i diskoteket - til jevnaldrende som er ute etter «dekadente» kjoler for en billig penge. For de fleste jentene er franskstudiene en mulighet til å kanskje komme seg ut av Algerie, som en av elevene beskriver som et stort venteværelse der man er fanget før livet virkelig begynner. Nedjma har imidlertid ingen planer om å flytte til Frankrike; hun elsker hjemlandet og vil mye heller følge drømmene sine der. Hun føler at den beste måten å bekjempe de religiøse fanatikerne på er med total likegyldighet, og leve livet sitt uten å gi dem oppmerksomhet. Men det viser seg snart å være en umulighet. Sinte unge menn klistrer opp plakater som anmoder alle kvinner om å ikle seg burka, rasende kvinner stormer inn på skolen for å stanse undervisningen og truende menn med maskingevær patruljerer gatene. Nyhetene rapporterer stadig om terroraksjoner utført av muslimske ekstremister, og snart rammer den religiøse ondskapen Nedjmas egen familie.
Knust av sorg og raseri bestemmer hun seg for å iscenesette sitt eget opprør: ved å arrangere en moteoppvisning på skolen, der de tradisjonelle Haik-draktene blir forvandlet til elegante kjoler. Hun rekrutterer skolekompisene Wassila, Kahina (Zahra Doumandji) og dypt religiøse Samira (Amira Hilda Douaouda) som catwalk-modeller, men plasserer dem samtidig alle i livsfare.
Les også: Filmanmeldelse «Bait»: Befriende upretensiøst
«Papicha» tegner er ubehagelig klaustrofobisk portrett av et samfunn som gradvis blir hermetisk lukket, der undertrykkelsen lurer overalt. Omtrent hver eneste mann Nedjma møter har mørke hensikter; på den ene siden blir hun konstant trakassert av kåte menn som tror hun er lett tilgjengelig fordi hun kler seg vestlig. På den andre siden trakasseres hun av religiøse fanatikere som akter å styre hvordan hun lever, og true henne til lydighet. Nedjma finner en potensiell kjæreste i den urbane overklassegutten Mehdi (Yasin Houicha), som støtter Nedjmas drømmer om å bli en moteskaper og leve et fritt liv – men ikke engang han er i stand til å se henne som noe annet enn sin eiendom.
Filmen har noen interessante ting å si om hvordan klær brukes som nok et våpen til å undertrykke kvinner i et muslimsk samfunn, og hvordan mote kan være et redskap til å vise sin uavhengighet. Undertegnede er en stor tilhenger av filmer som våger å eksponere den destruktive kraften i religiøs intoleranse, selv om jeg må innrømme at Mounia Meddour til tider blir en smule manipulativ i virkemidlene.
Les også: Det blir en SUPER TV-sommer!
Filmen ender med en eksplosiv finale som er oppriktig opprørende, men samtidig blir såpass melodramatisk at det forminsker kraften i budskapet. «Papicha» fungerer best i sin skildring i hvordan religiøs undertrykkelse styrker båndene mellom kvinner som er fanget i et miljø infisert av fundamentalister. Mounia Meddour understreker hvor fort et fritt samfunn kan bli forgiftet av hat, ved å vekke det verste i frustrerte menn som allerede hater kvinner. Muligens derfor «Papicha» endte opp med å bli forbudt av myndighetene i hjemlandet, mens Meddour nå jobber med en film om dagens Algerie.