4
DRAMA
«Oslo – København»
Regi: Jan Vardøen
Norge, 2020
Jan Vardøen lykkes åpenbart best som filmskaper når han nedskalerer ambisjonene. Ikke for det, «Oslo – København» er ingen enkel film, selv om den har en handling med tydelig fastlagte rammer. Her er fire skuespillere, fire ulike personligheter og «danskebåten». Kall det gjerne et ganske overdimensjonert «lukket rom»-drama, men selv en stor bilferje blir forsvinnende liten og klaustrofobisk når selskapet etter hvert blir ganske så utålelig.
Vardøen har de siste årene slått seg opp som en spennende filmskaper og viktig film- og kinoentusiast utenfor det fastlagte offentlige støttesystemet. Resultatet når det gjelder spillefilmer har vært varierende, men med «Oslo – København» er han i ferd med å finne en stemme hvor kammerdramaet brukes som et elegant virkemiddel i seg selv. Det er en dialogdrevet film med et stort, komplekst og aktuelt tema, men god bruk av subtil humor og skarpe og overraskende kontraster løfter det opp på et allment nivå.
Les også: Anmeldelse «Saint Maud»: Det er øyeblikk her som provoserer fram ren gåsehud
To par i ulike faser av livet møtes til det som skal være en hyggelig påskjønnelse for godt utført arbeid. Ingeborg (Kathrine Thorborg Johansen) er regnskapsføreren som blir invitert med på danskebåten-cruise av sin noe eldre sjef, Linn (Rudy Claes). Hun driver et inkassobyrå som åpenbart går svært godt, og med på turen er ektemannen Ingar (Hallvard Holmen) og Ingeborgs samboer Tom (Lars Berge).
Mennene kommer på kant med hverandre fra første stund. Tom er finsmakeren med skjulte hipstergener som brygger sitt eget øl og foretrekker drinken Negroni foran den billigste vinen. Den tilsynelatende mer enkle Ingar er på sin side åpenbart langt bedre kjent i taxfree-avdelingen enn i de mer kultiverte samfunnshjørnene, og Hallvard Holmen gir han en ambivalent pondus som øker spenningsforholdet mellom de to. Linn og Ingeborg er allerede så perlevenner som de kan få blitt innenfor et ansettelsesforhold der den ene sitter med all makt. Når lugarene er funnet og de første spørsmålene om formålet med turen er stilt på hver sin kant, møtes de i baren alle fire før kvinnene går i spaavdelingen.
Vardøen bygger fint opp det litt fordekte, ukomfortable og tilgjorte i forholdet mellom fire mennesker som i en annen sosial sammenheng neppe ville funnet sammen. Nå er de tvunget inn i en emosjonell boksering der de ikke har noen fluktmuligheter, og det skal stramme seg til ytterligere når Linn avdekker hennes egentlige formål med turen.
Les også: Anmeldelse «Gledelig jul»: Stjernelag redder filmjula
Linn har alltid ønsket seg barn, og hennes mange reiser til København er ikke bare fornøyelsesturer. Hun er i ferd med å bli desperat, og i Ingeborg øyner hun en siste mulighet som hun like godt legger fram i plenum når båten for lengst har forlatt kai. Den videre handlingen borer ned i temaer som surrogati, barnløshet, maktbruk og lojalitet, og var det ikke anstrengt de fire imellom fra før, blir det nå ganske så trangt ombord. Likevel er det ikke sikkert at de båndene som er knyttet i utgangspunktet er så holdbare som de virker å være. Kanskje er det helt andre forbund som oppstår når den enkeltes moral settes under press.
Ingeborg sier for eksempel ikke blankt nei til forslaget Linn kommer med. Trolig er det ikke bare den litt fordekte trusselen eller den lukrative gevinsten som ligger under, som gjør at Ingeborg vurderer sin egen framtid, også hva gjelder kjæresten Tom. Manuset kunne behøvd en runde til, men prosessene som ligger til grunn og gjenkjenneligheten i de ulike persontegningene er skarpt observert. Så har da også bar- og restaurantgründeren Vardøen hatt de aller beste mulighetene til å studere sine medmennesker.
«Oslo – København» er filmet på en virkelig overfart, og fotograf John Christian Rosenlund bidrar sterkt til fortellingens rolige intensitet. Det som lett kunne blitt oppjaget og forutsigbart er i stedet blitt god historiefortelling på tematikkens og samspillets premisser, og fotografiet omslutter det hele med fine detaljer, god bruk av båtens mange irrganger, også de emosjonelle, samt lysets flyktighet i møte med et morals
k mørke.
Les også: Anmeldelse «Wolfwalkers»: Mesterlig dans med ulver
Det er dessuten befriende å se skuespillere som ikke er gjengangere i kinosammenheng. Særlig er samspillet mellom Rudy Claes og Kathrine Thorborg Johansen nyansert og bevegende. Claes er godt kjent fra «Hotel Cæsar», men som hun også har vist på teaterscenen er hun en kapasitet i dramatiske roller som denne, mens Johansen («Skjelvet») får sitt gjennombrudd i en større rolle. Vardøen viser seg her som en behersket regissør som lar historien være den fremste motoren. Han lander det hele på 70 minutter, noe som gjør «Oslo – København» til noe mellom en novellefilm og en spillefilm. At Vardøen ikke tværer det hele ut bare for å fylle «tida», er å regne som et ytterligere kvalitetstegn ved en produksjon som gjennomgående framstår som nøktern og gjennomtenkt.