Film

Filmanmeldelse «One Night In Miami»: Mesterlig møte mellom giganter

Verdenshistorien er full av toppmøter. Få kan måle seg med møtet mellom ikonene Muhammad Ali, Malcolm X, Sam Cooke og Jim Brown i Miami i 1964. Nå skildres historien i Oscar-favoritten «One Night In Miami».

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«One Night In Miami»

Regi: Regina King

USA, 2020

Fire nære venner dropper den store festen en historisk februarkveld i Miami i 1964. Cassius Clay, boksingens underdog som snart skulle skifte navn til Muhammad Ali, hadde tidligere på kvelden fratatt Sonny Liston tungvektstittelen i den første av to kamper mellom de to. Dette var natten da Ali ble «The Greatest», men i stedet for å male Miami Beach rød trekker han seg tilbake med et knippe innflytelsesrike venner og spiser is.

Så sier myten, og det er denne dramatikeren Kemp Powers bygde det siden prisbelønte teaterstykket «One Night In Miami» på. Filmatiseringen fanger selve nerven i borgerrettsbevegelsen i USA, og skildrer på intrikat vis samstemthet, men også nyansene under omveltningen på 1960-tallet. Skuespiller Regina King, som fikk Oscar for sin rolle i 2018-filmen «If Beale Street Could Talk», debuterer på engasjert vis som regissør for dette dialogdrevne dramaet. Med symbolsk treffsikkerhet møter filmen og tematikken dagens Black Lives Matter-bevegelse med historien som vitne.

Les også: Filmanmeldelse «Ma Rainey’s Black Bottom»: Kan «Black Panther»-stjernen vinne Oscar?

Kemp Powers har også manus på filmen, og drar opp en fiktiv, men likevel troverdig samtale mellom fire giganter på et slitt motell i Miamis utkant. De er ikke hvem som helst, og det var ikke gitt at de droppet barene, nattklubbene og feiringen til fordel for vaniljeis og refleksjon. Det er denne kvelden Cassius Clay skal fortelle de andre at han under Malcolm X’s innflytelse konverterer til Islam.

Foruten Clay og den militante predikanten i Nation of Islam, Malcolm «X» Little, består kvartetten av soulstjernen Sam Cooke og Jim Brown, Cleveland Browns’ store stjerne som senere er blitt kåret til den mest innflytelsesrike fotballspilleren i NFL noensinne. Men i 1964 tar Brown de første skrittene i retning en karriere som en av de mest sentrale svarte skuespillerne på 1960- og 1970-tallet, fra westerns til «blacksplotation».

Hver for seg utkjempet de fire sine egne kamper ved siden av «the struggle» som Malcolm X kaller den store kampen. Og sammen utgjorde de en uforlignelig førsterekke når det gjaldt den afroamerikanske kampen mot rasediskriminering og undertrykkelse i USA. I Kemp Powers forestilling er blir også tvil, ambivalens og selvpisking drivende faktorer i en moralsk dragkamp som går til kjernen av det de står for og hva de ønsker seg. Det handler om hvordan berømmelsen kan brukes i kampen for de svartes rettigheter, og om hvorvidt berømmelse faktisk fører med seg ansvar. Kan penger og glamour på noe vis veie opp for ydmykelsen ved å bli undertrykt av de Malcolm X er blitt lært til å kalle de hvite «djevlene»?

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

(L-R) Leslie Odom Jr., Eli Goree, Kingsley Ben-Adir and Aldis Hodge star in ONE NIGHT IN MIAMI

Foto: Amazon Prime

Les også: De beste filmene fra 2020

Filmens anslag går ett år tilbake i tid, hvor hver og en av dem, uansett hvor begavet de måtte være, blir veid etter hudfargen. Sam Cooke holder en krisekonsert på Copacabana i New York. Jim Browns besøk på barndomsplantasjen på St. Simons Island blir en smertefull påminnelse om Jim Crows segregeringslover. Malcolm X vet han må bryte med mentoren Elijah Muhammed og Nation of Islam. Og Cassius Clay? Han biter i kanvasen i London.

Et år etter står de ved et veiskille, både personlig og i offentligheten. Malcolm X trues både av FBI og sine egne, og forutser sin egen skjebne. Han blir skutt i februar 1965. Sam Cooke blir drept på meningsløst vis noen måneder etter natten i Miami, idet «A Change Is Gonna Come» utgis og hylles som en av de mest betydelige sangene som springer ut fra borgerrettsbevegelsen.

I filmen er det Cooke som får mest tyn av særlig Malcolm X, som beskylder han for å ikke bruke den sterke stemmen han har til å kjempe for det som virkelig betyr noe. «Du vil aldri bli elsket av det folket du prøver å overvinne. For dem vil du bare være en opptrekkbar ape på en lirekasse», sier Malcolm X idet samtalen mellom de fire utarter fra det lekne og ertende vennskapelige til det mer alvorlige, bitre og slagkraftige. I ettertid vet vi at Cooke ble en av de første svarte artistene som tok kontrollen over egen musikk omtrent på det tidspunktet handlingen i filmen finner sted.

Kemp Powers har skrevet et briljant manus og en dialog som gjennomgående gir mening og dybde. Politisk, men også menneskelig inntil det banale, og tidvis skamløst underholdende. For å si det enkelt svinger det av dialogen som om den var en udødelig soulklassiker, og at musikken i det hele tatt er en drivkraft for Kemp viser også hans andre film denne vinteren. Det er Kemps fortjeneste som manusforfatter og medregissør at Pixar-filmen «Soul» er blitt en av tidenes sanneste filmer om jazz, uavhengig av sjanger.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

ALDIS HODGE and LESLIE ODOM JR. star in ONE NIGHT IN MIAMI
Photo: Patti Perret
Courtesy of Amazon Studios

Foto: Amazon Prime

Les også: Anmeldelse «Lupin»: Sjarmerende mestertyv i Arsène Lupins fotspor

Det er på det rene at de fire vi ser i «One Night In Miami» i virkeligheten hadde et spesielt bånd seg imellom. De møtte hverandre i Cookes studio, på samme måte som de her møtes i Miami, tre av dem ringside da fjerdemann Clay gikk sin store kamp. Kemps manus og Kings regi skreller bort staffasjen, holder forholdet deres til koner og familie og andre personer på en armlengdes avstand, og gyver løs på dynamikken i brorskapet.

Likevel, Regina King lar oss aldri glemme at kvinnene er der, selv om filmen i første rekke løfter fram varmen og den gjensidige beundringen de fire har for hverandre, som innbyrdes støttespillere og individuelle personligheter.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Sonny Liston, right, ducks low and weaves to escape a punch from Cassius Clay's cocked right fist during the 5th round of the heavyweight title fight in Miami Beach, Florida, February 25, 1964.  Clay won on a seventh round technical knockout. (AP Photo/stf)

Virkelighetens Cassius Clay og Sonny Liston under kampen 25. februar 1964. Foto: AP/NTB

«One Night In Miami» er allerede en uttalt kandidat til Oscar, og i teorien kan deriblant alle fire skuespillerne fylle opp birollekategorien når Akademiets medlemmer avgir sine stemmer. Den som skinner sterkest er nok Eli Goree som en rastløs og ydmyk arrogant Cassius Clay, 22 år gammel og allerede overbevist om at han er den største.

Scenen da Clay og Malcolm X ber er en av filmens mest fullendte. Leslie Odom Jr. skaper en nydelig Sam Cooke som rives mellom ansvaret han kjenner på kroppen, og lysten til å synge sanger om de lyse sidene ved livet. En av nøkkelscenene er når Malcolm X smått foraktfullt legger Cookes kjærlighetssanger på platespilleren.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Leslie Odom Jr. som Sam Cooke, her på nattklubben Copacabana.

Leslie Odom Jr. som Sam Cooke på klubben "Copa". Foto: Amazon Prime

Les også: Disse filmene gleder vi oss til i kinoåret 2021

Kingsley Ben-Adir som Malcolm X og Aldis Hodge som Jim Brown står ikke tilbake for noen av dem, men det som gjør størst inntrykk er likevel hvor ubesværlig de fire sammen, både kroppslig og mentalt, fyller skikkelser som i virkeligheten ruver som ikoner på hver sin måte. Ikke et sekund tenker du at det ikke er Ali eller Malcolm X du ser foran deg, karismatiske og ildfulle, men også preget av ballast, sårbarhet og ettertenksomhet. Cooke spilles med ømhet og den kraften som berømmelsen gir en mann som innser at han ikke lenger behøver skammens «grønne bok» for å vite hvor han kan gå, og Brown blir idrettsstjernen som i enda større grad enn de tre andre vet at den eneste han kan stole på er seg selv.

Filmingen er vakker og full av tekstur og nyanser. Måten King og fotograf Tami Reiker («Carnivale», «High Art», «The Old Gard») lar begrensningene i det fysiske hotellrommet øke intensiteten mellom de fire, utgjør et av filmens store kunststykker.

Det er her debatten blomstrer, meningene brytes og det gnistrer på et vis som reflekterer hvordan hver av de fire for all ettertid skal stå igjen blant sin generasjons kraftsentre. Åtte måneder senere hørte verden Cooke synge «It's been a long/A long time coming/But I know a change gonna come». Den er ikke mindre aktuell over fem tiår senere.