Filmanmeldelse «Om det uendelige»: Svenske tilstander ifølge Roy Andersson

5

DRAMA

«Om det uendelige»

Regi: Roy Andersson

Sverige, 2019

Ingen lager filmer som Roy Andersson. Hans måte å fortelle historier på springer ut av et nitid arbeid med omgivelser og dekorasjoner, men levendetro kulisser for situasjoner som både er absurde og gjenkjennelige, med grå, slitne mennesker i litt for trange dresser og arbeidsfrakker som ser ut som de bærer all verdens byrder på sine skuldre. Likevel er det lys og optimisme i filmene hans, og kanskje mer enn noensinne i hans nye «Om det uendelige», som i tid ikke er lenger enn 76 minutter, men som er så full av skiftende episoder at den føles mer enn fullverdig.

Funklende stjerner på himmelen danner bokstavene i tittelen i filmens første minutter, etter at vi har sett et par i omfavnelse sveve gjennom skylaget, lette og kjærlige mot hverandre, uten dramatikk. Paret er inspirert av Marc Chagalls malerier av seg selv og kona Bella Chagall som svever over den russisk-jødiske kunstnerens fødeby Vitsebsk, et motiv som Andersson i mer konkret forstand skal vende tilbake til mot slutten av filmen, da drømmende og svevende over ruinene av en annen by som lik Vitsebsk ble totalskadd under krigen, nærmere bestemt Köln.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: SF Studios

Deler av Roy Anderssons film er innspilt i Norge, lese reportasjen her: – «Alle skal med» er en stygg formulering

Kontrastene er store og voldsomme på en stille måte i «Om det uendelige», det til tross for at filmen har en påfallende letthet om vi sammenligner med de to foregående titlene i det som nå ser ut til å være en fullført trilogi. Der «Du levende» og «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen» var poengterte, høystemte, storslagne i detaljrikdom og til dels uttalt politiske, er «Om det uendelige» mer som en poetisk fjær av underfundige uttrykk og nære observasjoner, komponert som en serie episoder bundet sammen av en Scheherezade-lignende stemme. Hun begynner hver setning med «jeg så en kvinne ...» eller «jeg så en mann ...» og så en kort beskrivelse av en gjerning, en følelse, en situasjon.

Les også: Roy Andersson - en vår tids Voltaire

Fellesnevneren for de aller fleste episodene, som levende stilløs der alt skjer innenfor en svært konsentrert og fastlagt ramme, er fornemmelsen av å ha tapt eller mistet noe. Og variasjonen er stor. En mann går til feil kafé når han skal møte en kvinne. En stor og slagen hær marsjerer mot fiendens fangeleirer i Sibir. En mann står på hodet i motorkassa på en bil og går glipp av det vakre synet som flyr forbi på himmelen. En informasjonsansvarlig har mistet evnen til å føle skam. En prest har mistet troen på Gud. Sistnevnte fortvilte skikkelse går igjen i flere sekvenser uten at det dannes en rød tråd av den grunn, annet enn Anderssons stadige tilbakevending til menneskelige egenskaper som skamfølelse, anger, kjærlighet, grådighet, mistro og avmakt.

Erkjennelsene til både presten og de øvrige gjentas ofte, både filmen igjennom og i de enkelte sekvensene, noe som gjør at Anderssons svært enkle beskrivelser av det komplekse nærer slektskap til Jon Fosses stadige repeterende mantraer som hinter om tilsvarende stillstand. Så bruker da også Andersson litteratur og kunst, fra antikken til samtiden, aktivt i måten han bygger sine vakre tablåer på.

I «Om det uendelige» er han nærmere billedkunsten og stillfotoet enn noen gang tidligere, og ikke overraskende har det i regissørens hjemland blitt arrangert utstillinger med stillbildene fra nettopp denne filmen. Bildene og situasjonene har en unik og slående ro over seg, men mellom linjene finnes foruroligende og dels truende stemninger. Klarest bryter dette ut i sekvensen med en mann som lik Jesus bærende på korset i Golgata piskes fram av mobben som krever han korsfestet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: SF Studios

Les også: Flere storfilmer vil til Norge – bransjen savner satsing fra Raja

Humoren er mer tilbaketrukket denne gangen, men den er der i fullt monn mellom linjene, som ved et besøk hos tannlegen, eller på særdeles subtilt vis i sekvensen om mannen som skjønner at han har tapt, nærmere bestemt Adolf Hitler i bunkersen, som i Anderssons tolkning er blitt rene renessansemaleriet. Som filmskaper er Andersson kompromissløs når det gjelder å insistere på en parallell verden han selv skaper ned til minste detalj, befolket av grå, nesten likbleike skikkelser som ofte faller i staver over en verden de føler seg utilpass i.

For oss som ser er det imidlertid en fascinerende verden å gå inn i, åndelig sett rik og breddfull av gullkorn som sier noe om oss alle. I tillegg snekrer han bokstavelig talt sammen små øyeblikk av stor filmkunst, innimellom så flyktige og intrikate lette at man risikerer å miste dem om man blunker. I det ligger også påminnelsen om å gi seg selv tid til å oppdage og nyte nettopp øyeblikket.