Film

Filmanmeldelse «Monos»: En hypnotisk feberfabel

Den fascinerende sanseopplevelsen «Monos» gjenforteller Colombias voldsomme forhistorie som en postapokalyptisk feberfabel.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Monos»

Regi: Alejandro Landes

Col./Arg./m.fl - 2019

Alle detaljer holdes så vage at «Monos» blir en abstrakt drømmereise inn i mørkets hjerte. Regissør Alejandro Landes har selv ramset opp inspirasjonskilder som William Golding-romanen «Fluenes herre», Joseph Conrads «Heart of Darkness» og den russiske antikrigs-styrkeprøven «Kom og se», men jeg må ærlig innrømme at «Monos» ikke helt likner på noe annet jeg har sett. Vi vet ikke hvor dette utspiller seg, eller når. Etter alt å dømme et sted i Sentra-Amerika rammet av voldsomme konflikter. Åtte ungdommer går igjennom kryptiske, paramilitære treningsritualer ved en gammel bunker, på en slette langt oppe blant skyene i fjellene. Vi blir fortalt at de tilhører «organisasjonen», og «organisasjonen» er deres eneste familie.

Les også: Anmeldelse «The Body Remembers When the World Broke Open»: Har mye på hjertet

De forberedes på krig av den kortvokste mellommannen (Wilson Salazar), og har kodenavn som Smurf (Deiby Rueda), Boom Boom (Sneider Castro), Svensken (Laura Castrillon) og Lady (Karen Quintero). Ungdommene tar vare på en amerikansk kvinne kalt Doctora (Julianne Nicholson), og hun er enten er et politisk gissel eller et kidnappingsoffer. Med tanke på omstendighetene blir hun behandlet forholdsvis bra, men er åpenbart dypt traumatisert og medtatt. Ungdommene ser ut til å ha tilbragt så mye tid i isolasjon at de har skapt sin egen verden. De spiller en form for fotball med øyenbind, og fødselsdager blir feiret med mishandling med belte.

Les også: «Parasite» varsler starten på en ny verdensorden innen filmbransjen

Ellers går dagene med til sex, heisaturer på hallusinogenisk sopp og vill festing rundt leirbålet. De tenårige geriljasoldatene har fått en melkeku kalt Shakira til låns, med streng beskjed om å vokte den med sine liv. Så fort vi ser et levende dyr i en arthouse-film som dette vet vi dessverre at det vil bli utsatt for lidelser. Villstyringen Hund (Paul Cubides) ender opp med å drepe Shakira mens han leker med et maskingevær, en katastrofe som får fatale følger. Rundt halvveis forflytter handlingen seg til langt inn i regnskogen, der villskapen tar totalt overhånd. Rollelista består av en blanding av erfarne skuespillere og helt ferske amatører, men det er helt umulig å skille dem fra hverandre. Man kan mistenke at regissør Alejandro Landes bearbeider personlige traumer her. Foreldrene hans måtte angivelig rømme fra hjembyen Medellin på grunn av voldsomhetene der, og flere familiemedlemmer ble kidnappet av geriljasoldater fra den høyreekstreme terroristorganisasjonen AUC. Til tross for at Landes har en velstående bakgrunn vokste han opp med politisk turbulens, væpnede konflikter og vold, så det er trolig denne virkeligheten han prøver å skildre på en abstrakt måte i «Monos».

Les også: Anmeldelse av «Waves»: Livets mange grener

Etter alt å dømme var produksjonen en beinhard styrkeprøve, spilt inn i isolerte områder langt unna sivilisasjonen - som aldri tidligere er blitt fanget opp på film. Før opptakene startet tilbragte ungdommene fire uker i en treningsleir i Andesfjellene, der de ble drillet av den tidligere geriljalederen Wilson Salazar (som spiller den samme rollen i filmen). Ifølge et intervju med regissøren i The Guardian kollapset folk på løpende bånd, og i et par scener ser det ut til at de unge skuespillerne virkelig er plassert i livsfare. Dyremishandlingen til side er det er sjeldent man ser filmer nå til dags som føles såpass ute av kontroll, der man virkelig merker at alle har blitt presset til bristepunktet. Så på den måten har «Monos» gjort seg fortjent til sammenlikningene med «Apocalypse Now», selv om dette er en indiefilm med av et mye mer beskjedent format. Den er fordømt stilig filmet i bredt Cinemascope-format av hollandske Jasper Wolf, og utstyrt med et kraftfullt musikkspor av Oscar-nominerte Micha Levi. «Monos» er mer en audiovisuell kraftpakke enn straight historiefortelling, men oppriktig imponerende, gåtefull og allerede en av årets mest hypnotiske filmopplevelser.