4
«Min pappa Marianne»
Regi: Mårten Klingberg
Sverige, 2020
Esther Roxbergs selvbiografiske bok «Min pappa Ann-Christine» tok for seg den sanne historien om hennes far Åke, en prest som i en alder av seksti endelig våget å slippe sin indre kvinne ut av skapet. Noen husker muligens at de ble intervjuet på «Skavlan» tilbake i 2014.
Filmversjonen «Min pappa Marianne» forandrer mer enn bare navnet på hovedpersonen; dette er en fiktiv og forenklet versjon av de samme hendelsene, som fokuserer mer på hjertevarme og kos enn utfordringene med å komme ut som transperson i et kristent miljø. En sympatisk, velspilt «feel good»-dramakomedie av det bredeste slaget, som er så publikumsvennlig at det er lett å forestille seg en amerikansk nyinnspilling.
«Min pappa Mariann» har filt ned de skarpere kantene; virkelighetens Åke var en betydelig mer konservativ person; som var kritisk til kvinnelige prester og en sterk motstander av at homofile skulle få retten til å gifte seg. Veldig langt fra filmens fiktive småbyprest Lasse, som er nyansert, varmt og til tider rørende spilt av Rolf Lassgård. Han er far til den idealistiske journaliststudenten Hanna (Hedda Stiernstedt), som har ambisiøse drømmer om å «røske opp i maktens korridorer», men sliter med å få seg jobb.
Etter en uke med stadig mer desperate jobbintervjuer kommer hun hjem, bare for å oppdage at samboeren er utro. Samtidig dør bestemoren, så alt i alt en dårlig dag. Hun pakker trillekofferten og drar slukøret hjem til Alingsås, der pappa Lasse er en prest og folkekjær klippe i lokalsamfunnet.
Hanna snudde ryggen til den lille hjembyen og dro til Stockholm for å bli en berømt forfatter, bare for å flytte hjem til foreldrene og ta seg et sommervikariat på Vestnytt-lokalnyhetene. De vennene som ble boende er etablerte, gifte og mest opptatt av babyprat. Den slaskete, sarkastiske lillebroren David (Klas Wiljergård) finner stor glede i å tyne søsteren over alle disse nederlagene, selv om hun ser ut til å ha godt av å være hjemme.
Hanna har et nært forhold til pappa Lasse, men stemningen virker allikevel litt anspent etter at hun flyttet tilbake. For pappa bærer på en hemmelighet som gnager: helt siden barndommen har han fortrengt sin indre identitet som kvinne. Han føler seg mest komfortabel i fargerike kjoler, og sånt sømmer seg jo ikke for en småbyprest. Pappas dobbeltliv som Marianne er en privat hemmelighet han bare har delt med kona Eva (Lena Endre), og etter at Hanna flyttet hjem igjen må kvinneklærne gjemmes på loftet.
Nå som den fordømmende moren hans er død føler Lasse at det er på tide å ta de første skrittene ut i verden som kvinne. På sekstiårsdagen tropper Marianne opp i familiemiddagen, og Hanna vet ikke hvordan hun skal reagere. Fremfor å feire at faren endelig kan være seg selv friker hun ut og distanserer seg. Avviser alt som en forsinket midtlivskrise, drar på flatfylla og ender opp i senga med coverband-vokalisten Jonathan (Vilhelm Blomgren).
At Lasse er prest burde gjøre alt mer komplisert. Det er lett å mistenke at det kristne nærmiljøet ville være det store problemet her, og at Marianne rammes av den religiøse dobbeltmoralen som fordømmer alle som er litt annerledes. Men faktisk ikke. Filmen gjør et krafttak for å skildre kirken i et ekstremt positivt lys, mens det store problemet viser seg å være Hanna.
Ultra-liberale, politisk korrekte og feministiske Hanna takler slett ikke pappas forsøk på å være seg selv. Mens Lasse helhjertet har støttet datterens drømmer hele livet er hun ute av stand til å gjøre det samme for Marianne. Hanna oppfører seg umodent, egoistisk og sneversynt, så den sentrale konflikten i filmen ender opp med å bli om hun er i stand til å forandre seg.
Man kan sikkert kritisere «Min pappa Marianne» for å være omtrent like progressiv som «La Cage aux Folles», og at den sikter inn den typen kjernepublikummere som kanskje føler at det er litt skummelt at transpersoner kan benytte offentlige toaletter. Noen vil nok føle at rollen som Marianne burde ha gått til en autentisk trans-skuespiller, men Rolf Lassgård gjør en skikkelig fin prestasjon her. Han hever materialet flere hakk, og gir den en følelsesmessig tyngde uten å ty til lettvinte løsninger.
Selv om «Min pappa Marianne» aldri blir noe særlig mer enn en forutsigbar «feel good»-film, så er det til gjengjeld en «feel good»-film som virkelig fungerer. En sjelden humørspreder som faktisk gjør oss på bedre humør. At alle kirkegjengere og kollegaer er så til de grader entusiastiske, positive og forståelsesfulle i møte med Marianne føles mest som en utopisk fantasi, men det er jo en fin fantasi. Og det er jo ikke noe galt i en film som skildrer verden sånn som den burde være, fremfor sånn som den egentlig er.