Film

Filmanmeldelse «Melkekrigen»: Melkemafia med lettmelk-preg

Mannen bak prisvinneren «Stabukker» er tilbake med «Melkekrigen», nok et hverdagslig kjøkkenbenkdrama om konflikter på den islandske landsbygda.

Dagsavisen anmelder

3

Drama

«Melkekrigen»

Regi: Grimur Håkonarson

Island, 2019

Grimur Håkonarson har tatt sitt utgangspunkt i virkelige hendelser, og hadde opprinnelig planer om å lage en dokumentar om mafiametodene til et samvirkelag som nærmest styrte et småbysamfunn på Island. Problemet var at ingen våget å la seg intervjue foran kamera om metodene deres, i frykt for represalier. Så isteden valgte Håkonarson å takle temaet i en spillefilm, der flere av situasjonene han hørte om er pakket inn i en fiktiv rammehistorie. Den middelaldrende flintsteinen Inga (Arndis Hrönn Egilsdóttir) driver en liten melkegård sammen med ektemannen Reynir (Hinrik Olafsson), men selv om begge jobber døgnet rundt sliter de med å få endene til å møtes. De er nedtynget av gjeld, og skylder det lokale samvirkelaget store summer. I dette småbysamfunnet er alt sentralstyrt av samvirkelag-pampen Eyjolfyr (Sigurdur Sigurjonsson), som krever total lojalitet; han kjøper bøndenes varer til underpriser, og selger dem hjelpemidler til overpriser. Dem som våger å handle inn varer fra billigere leverandører blir fryst ut, boikottet, svartelistet og ruinert.

Samvirkelaget eier nærområdets eneste dagligvarebutikk, har store deler av lokalbefolkningen på lønningslista – og fungerer dessuten som en utlånsbank, så bøndenes gjeld holdes over hodene deres som en kontant trussel hvis de ikke følger partiprogrammet. Reynir blir presset til å angi kollegaer og venner som er «illojale» mot samvirkelaget, hvis ikke risikerer han at familiegården blir slått konkurs. Snart blir presset så stort at Reynir tilsynelatende begår selvmord ved å kjøre seg i hjel i familiens lastebil, og enken Inga er etterlatt alene med gjeld til oppover ørene.

Den korrupte luringen Eyjolfyr tar det som en selvfølge at Inga flytter inn til storbyen og overlater gården til samvirkelaget, men isteden går hun til full krig mot gubbeveldet. Skriver et rasende Facebook-innlegg om samvirkelaget, lar seg intervjue på riksdekkende TV om mafiametodene deres og fortsetter gårdsdriften på egen hånd. Ikke særlig populært. Hun blir skarpt advart av samvirkelagets dresskledde torpedo Leifur (Hannes Oli Augustsson), men den tarvelige oppførselen gjør henne bare mer målbevisst. I oppstarten er Inga mest drevet av fortvilelse og dyp sorg over ektemannens død, men gradvis finner hun et større kall. Møkk blir kastet på dyre personbiler, og melk sprøytes på kontorbygg. Inga får store deler av lokalsamfunnet mot seg, men inspirerer samtidig en håndfull ildsjeler som har sett seg lei av å leve under tommelen til Eyjolfyr. De bestemmer seg for å starte et uavhengig samvirkelag som gir bøndene mer rettferdige forutsetninger, og samholdet deres styrkes av all motstanden.

Utfordrer du mektige mennesker er du muligens dømt til å tape, men man kan jo vinne noen personlige seire på veien. Dyrenes velferd nevnes knapt med et eneste ord oppi det hele, rent bortsett fra at en av samvirkelagets bønder klager over at kuer som får beite fritt går utover inntektene. Håkonarson har allikevel lagt inn noen syrlige referanser til samvirkelagets forsøk på å mekanisere gårdene, med svindyre melkemaskiner og roboter som fjerner all human omtanke til fordel for økt profitt. Musikksporet er dessuten bygget opp av rytmisk perkusjonsstøy tatt fra disse melkemaskinene, noe jeg tipper er første gang i filmhistorien. Så stilpoeng for det, i alle fall.

Dette blir til tider krampaktig «kjøttkaker-med-poteter-og-erter»-hverdagslig, men historien livner opp etter at Inga bestemmer seg for å kjempe mot overmakten. La gå at det er litt vanskelig å kjøpe at samvirkelag virkelig er Islands rurale motsvarighet til Cosa Nostra. Det er enda vanskeligere å påstå at «Melkekrigen» klarer å (beklager) melke denne konflikten for maksimalt drama, men jeg antar at Grimur Håkonarson fortjener berøm for å unngå alt som minner om «alene mot overmakten»-klisjeer. Fremfor å følge den oppløftende formelen som kunne ha gjort filmen mer publikumsvennlig og engasjerende holder han tonen konsekvent lavmælt, nøktern og naturalistisk hele veien. Det gjør muligens ikke «Melkekrigen» mindre traurig, men gir i det minste filmen en stanakket integritet som er lett å beundre.