2
DRAMA
«Matthias & Maxime»
Regi: Xavier Dolan
Ca./Fra. 2019
Etter den knusende fiaskoen med sin engelskspråklige «The Life and Death of John F. Donovan» fra 2018 (som ble brutalt slaktet av kritikere, knapt sett av noen og ikke engang vist i Norge), er den selvnytende gullgutten Xavier Dolan tilbake på tryggere grunn. «Matthias & Maxime» er nok en franskkanadisk «queer film» som Dolan har skrevet, produsert, regissert, redigert, designet kostymene til og selvfølgelig spiller hovedrollen i. Det melodramatiske hysteriet og den flamboyante poseringen er tonet ned noen hakk, men ellers er alle elementene på plass. Som vanlig er de fleste kvinnelige figurene groteske karikaturer, alle mødre er vulgære rivjern, mens Xavier Dolans rollefigur er så skrekkelig følsom og misforstått. Han er tittelens Maxime, en mild guttemann med trucker-kaps og stort fødselsmerke i fjeset, som henger tett sammen med den «heterofile» bestekompisen Matthias (Gabriel D’Almeida Freitas).
Les også: Xavier Dolan - et filmens vidunderbarn
På en hjemmefest blir Max og Matt overtalt til å stille opp som skuespillere i amatørkortfilmen til Erika (Camille Felton). En selvparodisk plagsom generasjon z-filmstudent («bare OMG, liksom»!), som er lillesøsteren til den åpent homofile omgangsvennen Rivette (Pier-Luc Funk). Hverken Max eller Matt liker Erika noe særlig, og stemningen blir anspent så fort hun avslører at de skal kysse hverandre foran kamera. Særlig Matthias tar denne nyheten dårlig, blir flakkende i blikket og stram i maska.
Han liker slett ikke at Max påpeker at de faktisk har kysset en gang før, for lenge siden mens de var på ecstasy. Opptaket av kyssescenen vekker selvsagt undertrykte følelser, og bestekompisene takler dem på forskjellig vis. Matt ser ut til å få et slags sammenbrudd, trekker seg unna og er så overveldet av sin dragning mot Max at han mister fotfestet. Max tilbringer tiden med å stirre lengtende på fremmede gutter, mens han inviterer den søte bartender-kollegaen Lisa (Catherine Brunet) ut på en date som vi aldri får se. Max gjør seg klar til å dra til Melbourne, Australia for et par år - tilsynelatende for å kunne komme seg vekk fra den psykisk ustabile, eks-narkomane moren sin (Anne Dorval, igjen).
Et forferdelig bittert, ondsinnet monster av et kvinnemenneske, som subber rundt i morgenkåpe mens hun kjederøyker og skriker seg hes. Så hun er med andre ord akkurat som alle andre morsfigurer i hver bidige Xavier Dolan-film.
Les også: Filmanmeldelse: «Den sorte jord»: Folkemordet verden glemte
I kjent stil skusler han bort et interessant utgangspunkt ved å konstant dra fokuset tilbake på seg selv, og på sin rollefigur Max. Det er lett å se potensialet i en historie om en ung mann som kjemper med sin seksuelle attraksjon for en heterofil bestekompis, og er så ute av stand til å håndtere legningen sin at han ender opp med å selvdestruere. Men hver gang «Matthias & Maxime» står i fare for å bli interessant retter Dolan kameraet tilbake på seg selv igjen, mens han poserer furtent i lange nærbilder som understreker hvor fordømt sensitiv og full av lengsler han er.
Filmen varer i nesten to timer, men kunne sikkert ha blitt strammet inn en drøy halvtime hvis rundt halvparten av de selvnytende nærbildene av Dolan hadde blitt klippet bort. Men, som sagt, han har redigert filmen selv. Nå som Xavier Dolan har rundet tretti kan han ikke lengre lene seg tilbake til sin status som ungt vidunderbarn, og er pent nødt til å stille på lik linje med alle andre filmskapere.
Etter prisvinneren «Mommy» (2014) håpet mange at Dolan ville bli en mer moden og mindre selvbesatt filmskaper, men isteden har han vist seg å være akkurat like overflatisk, narsissistisk og begrenset som mange av oss fryktet. Fremfor å utvikle seg har han bare stagnert, mens hver film blir litt dårligere enn den forrige.
Vel, i rettferdigheten navn er ikke «Matthias & Maxime» nevneverdig mer uutholdelig enn for eksempel «It's Only the End of the World» (2016). Foruten Dolans selvforelskede posering er det største problemet at filmen aldri kommer i nærheten av å være troverdig. Jeg tror ikke et sekund på noe av dette. Jeg tror ikke på disse rollefigurene, jeg tror ikke på situasjonene Dolan dytter dem inn i. Jeg tror ikke på reaksjonene deres og jeg tror ikke et millisekund på dialogen. Alt virker konstruert, påtatt, innsiktsløst og ekstremt overflatisk. Til gjengjeld tror jeg hundre prosent at Xavier Dolan har seriøse (nærmest patologiske) problemer med kvinner, og et ekstremt motsetningsfullt forhold til morsfigurer. Etter et drøyt tiår med offentlig terapi ser det ikke ut til at disse problemene har blitt mindre, og intellektuelt ser Dolan ut til å ha stått på stedet hvil siden han regidebuterte med «I Killed My Mother» som nittenåring.
Regissørens harde kjerne av fans vil muligens klare å overbevise hverandre om at dette er nok et mesterverk, mens mer klarøyde publikummere vil ane at denne keiseren har manglet klær helt siden han presset seg frem i rampelyset.