Filmanmeldelse «Malcolm & Marie»: Lang natts ferd mot dag

5

DRAMA

«Malcolm & Marie»

Regi: Sam Levinson

Netflix - USA, 2020

Med filmkunsten som katalysator blir Sam Levinsons spillefilm «Malcolm & Marie» en utforskning av et kjærlighetsforhold, samtidig en intellektuell tilnærming til en diskusjon om kunst, kultur og fordommer basert på bakgrunn, klasse og hudfarge. Med to kraftfulle skuespillerprestasjoner løftes filmen opp på et høyere nivå enn selve historien skulle tilsi.

Sam Levinson er en av de nye og spennende stemmene i amerikansk TV- og filmmiljø etter dramaserien «Euphoria» og nå nylig to frittstående spesialepisoder av denne. Serien går på granskende og vondt vis inn i livet til tenåringer som befinner seg i en vanskelig mellomfase, som i tilfellet Rue, nettopp ute av avrusning og på leting etter andre ting som kan døyve angsten og suget. Noen av temaene som er sentrale i serien hentes også inn i sujettet for «Malcolm & Marie», men serien er ikke på noe vis en forutsetning for å se «Malcolm & Marie», en høyst uavhengig fortelling om en lang natt ferd mot dag.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

«Malcolm & Marie». Foto: Netflix

Les også: Filmanmeldelse «Ma Rainey’s Black Bottom»: Kan «Black Panther»-stjernen vinne Oscar?

Zendaya som spiller Rue i «Euphoria», og ellers kjent fra «Spider-Man: Homecoming» og «The Greatest Showman», gjør her en dirrende tolkning av en kvinne som forsøker å finne en plass i kjærestens liv, uten å bli hjemsøkt av fortidens spøkelser. Levinson og Zendaya (Maree Stoermer Coleman) jobbet tett med manus og rolle i forkant av den to uker korte innspillingen, og på flere vis har hun et sterkt kort med i dette spillet.

John David Washington slo gjennom med et brak i Spike Lees «BlackkKlansman» og spilte hovedrollen i «Tenet». Nå er han Malcolm, som nettopp denne kvelden hvor vår historie utarter er Hollywoods «neste store» filmskaper. De kommer kjørende hjem fra premierefesten på Malcolms nye film, og låser seg inn i huset som mest av alt er en modernistisk gullfiskbolle av det bærekraftige slaget. Han er i ekstase over tilbakemeldingene fra kritikere og bransje, som mener filmen om å komme seg ut av rusavhengighet er en umiddelbar klassiker på høyde med de store. Han danser seg gjennom husets mange rom, i scener som i likhet med mange stemningsmettede sekvenser filmes utenfra og inn.

Les også: Filmanmeldelse «One Night In Miami»: Mesterlig møte mellom giganter

Marie er ikke like entusiastisk, men han er ikke i humør til å ense at hun er lynende forbanna der hun klaprer inn på toalettet før hun demonstrerende røyker i døråpningen og lager seg en porsjon «mac n’ cheese» uten å respondere på hans selvsentrerte skryt. Problemet på overflaten er at han har glemt å takke henne i takketalen, men underliggende mer grums til overflaten. Når han først begynner å spørre hvorfor hun er sint, svarer hun at det kan de snakke om morgen etter. Denne natten blir det bare stygt. Han hører selvsagt ikke, og stygt skal det bli.

Anmeldelsen forsetter under bildet.

Marie og Malcolm. Foto: Netflix

Filmen er innspilt uten altfor mye ståhei mens Hollywoods filmbransje var i covid-19-lockdown. Det er kun to skuespillere, Levinson selv og deler av «Euphoria»-teamet, blant dem ungarske Marcell Rév som leverer et dels fantastisk fotoarbeide. Han filmet også Levinsons spillefilm «Assassination Nation», og mange ble begeistret for arbeidet han gjorde for «Jupiters måne» - hans internasjonale gjennombrudd. Her bader han skuespillerne og interiøret i elegante svart-hvitt-bilder, filmet på 35-millimeter og med stor vekt på nærbilder av ansiktene og de stadige nyansene i følelser og reaksjoner.

Les også: Anmeldelse «Sommeren ’85»: Da demningen brast

Filmnestorer som John Cassavetes er aldri langt unna, og i den bevisste kameraføringen og regien ligger også vissheten om at i denne filmen er det vel så mye hos den som ikke sier noe, ofte i lange strekk, at det eksplosive ligger. En badekarscene med Zendaya, tett på et ansikt som langsomt går i oppløsning og masken slipper, er mesterlig. Begge skuespillerne gjør uhyre sterke roller, men selv om det er vanskelig å skille dem på kvalitet er det Zendaya som bidrar til at «Malcolm & Marie» av Netflix selv regnes som deres største kandidat til et Oscar-raid.

Det er ikke vanskelig å se for seg at «Malcolm & Marie» finner veien til teaterscenen. Det fortettede relasjonsdramaet har en lang historie, ikke minst blant amerikanske dramatikere, og her finner man islett av både Eugene O’Neill mørke familiedramaer og kanskje spesielt Edward Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf», bare i en strammere form hvor det være seg voksne barn eller besøkende par er skrellet bort. Martha og Georges frenetiske og «strindbergske» dødsdans over sjalusi, misbruk, kjærlighet og hat i «Hvem er redd for Virginia Woolf» får paralleller i «Malcolm & Marie», selv om utgangspunktet er annerledes.

Les også: Filmanmeldelse «The Dig»: Skattejakt for voksne

Men i denne lavinen kjemper også ømheten og romansen med alle midler, og uansett stemning støttes det hele av svært fine musikkvalg fra blant andre Little Simz, James Brown, Dionne Warwick, Frankie Reyes, Nnamdi Ogbonnaya og Outkast. Det er mykt og hardt, tradisjonelt og innovativt om hverandre.

Levinson forsøker samtidig å presse inn mange lag av konflikter, også de mer omkringliggende. Som når han legger inn interessante betraktninger rundt rasisme og klasse gjennom Malcolm som raser over en kvinnelig hvit LA-kritiker som entusiastisk forteller at filmen hans gjør han til den neste ditt og den neste datt, men alle hun nevner er svarte regissører. Marie fortrekker ikke en mine.

«Malcolm & Marie» er to vellykkede mennesker satt inn i en i utgangspunktet svært vakker ramme, et Feldman Architecture-tegnet hus i Carmel ved Monterey og dyr design som identitetsmarkører. Spørsmålet er om det står til troendes at de allerede er på et slikt nivå, bakgrunnen tatt i betraktning. Det ligger også elementer dem imellom som man aner er mer konstruerte enn intuitive, noe man kanskje kan forklare med kort planleggings- og innspillingstid. Samtidig blir det filmens styrke og intensitet, og to skuespilleres råskap som gjør at man lett glemmer alt det vakre i den polerte overflaten.