4
«Let Them All Talk»
Regi: Steven Soderbergh
USA, 2020
Noen som fortsatt husker at Steven Soderbergh for noen år siden høytidelig annonserte at han aktet å førtidspensjonere seg fra hele filmbransjen? Siden den gangen har Soderbergh rukket å regissere sju filmer og to TV-serier, flere av dem for kabelgiganten HBO. Bare noen uker før Covid-19-æraen startet signerte Soderbergh en lukrativ treårskontrakt for HBO, og klarte dermed å finte seg unna den allmenne uroen for filmens fremtid – som bare ble forsterket da HBO Max annonserte at de kom til å strømme alle de planlagte kinopremierene fra Warner Bros i 2021. For Soderbergh spiller det marginal rolle hvor folk ser filmene hans, så lenge de blir sett.
Hans siste spillefilm «Let Them All Talk» (som har den kryptiske undertittelen «a.k.a. The Fall of 2019») kan ses på HBO Nordic akkurat nå. En lettere eksperimentell, karakterdrevet dramakomedie av den typen Woody Allen kunne ha vært troendes til å lage på eldre dager, før han ble kansellert av konkurrenten Amazon Prime.
Les også: Anmeldelse: «Den største forbrytelsen»: Skildrer det norske holocaust med nøktern grusomhet
Dette er dessuten et interessant eksperiment, der Soderbergh stiller spørsmålet: «hvis du har en rolleliste full av dyktige skuespillere, trenger du strengt tatt et manus…?». Svaret på det spørsmålet er: «jo, du gjør nok fortsatt det». «Let Them All Talk» ble spilt inn uten et konvensjonelt manus, der skuespillerne fikk improvisere dialogen innenfor en samling planlagte scener (skrevet av forfatteren Deborah Eisenberg). Så omtrent samme fremgangsmåte som Michael Winterbottom benyttet i sine «The Trip»-filmer med Steve Coogan og Rob Brydon. Den vesentlige forskjellen er at hovedrolleinnehaverne i «Let Them All Talk» kanskje ikke først og fremst har bemerket seg for sine komiske improvisasjoner.
Les også: Filmanmeldelse: «Mank»: Hva du enn gjør, ikke se dette sjeldne mesterverket på mobilen
Ingen benekter at Meryl Streep er en av vår tids dyktigste, mest allsidige og skamløst talentfulle skuespillere – men uten et manus å tolke, og dialog å fremføre, er hun fratatt sine viktigste redskaper. Streep er den anerkjente forfatteren Alice Hughes, som i takt med suksessen har blitt en temmelig uspiselig person. En overbærende, pompøs og ikke så rent lite selvhøytidelig ordkunstner, som fortsatt lever i skyggen av sin største suksess: Pulitzer-prisvinneren «You Always/You Never».
Det er et sårt punkt at Alice tilsynelatende baserte denne «Roman a clef»-bestselgeren på livshistorien til studievenninnen Roberta (Candice Bergen), som fikk livet lagt i ruiner etterpå. Roberta gikk fra å være en velstående «Real Housewives of Dallas»-kandidat, til å bli en fraskilt kvinne i pensjonsalder som må jobbe i en kjøpesenter-undertøysbutikk for å overleve. Nå som Alice Hughes er i ferd med å bli tildelt den prestisjefylte, britiske Footing-prisen har hun valgt å ta turen over Atlanterhavet, fra New York til Southampton, med det luksuriøse cruiseskipet «Queen Mary 2».
Les også: Anmeldelse: «Falling»: Viggo Mortensen imponerer foran og bak kamera i regidebuten
Med på reisen har hun invitert Roberta og deres felles studievenninne Susan (Dianne Wiest), en sosialarbeider som jobber med ofre for hjemmevold. De har ikke sett hverandre på nærmere tretti år. Hvorvidt Alice håper på en forsoning, tilgivelse eller inspirasjon til sin neste roman er åpent for tolkning. Hun har også selskap av sin naive nevø Tyler (Lucas Hedges), uten å ane at han i all hemmelighet innleder en flørt med hennes litterære agent Karen (Gemma Chan) – som har gjemt seg på skipet i håp om å finne ut mer om Alices siste romanprosjekt. Også om bord er krimforfatteren Kelvin Kranz (Daniel Algrant), samt en mystisk mann (John Douglas Thompson) som stadig sniker seg inn i lugaren til Alice.
Alt dette høres kanskje ut som opptakten til en forviklingskomedie, men Steven Soderbergh har isteden skapt noe mer udefinerbart. Et dialogdrevet drama, der mesteparten av dialogen er improvisert foran kamera. Noe som dessverre ikke fungerer på langt nær like bra som man kunne håpe på: en såpass skravlete film burde by på bedre samtaler enn dette.
Det er selvfølgelig alltid en fryd å se Meryl Streep utfolde sine talenter, men hun virker litt ukomfortabel med denne arbeidsformen og ikke helt i sitt ess. Man får en følelse av at alle disse skuespillerne har hovedrollen i hver sin film, og aldri helt føles som en samstemt helhet. Det er faktisk Dianne Wiest som takler denne stilen best, muligens fordi hun har en så bred erfaring fra Woody Allens høytid, og har jobbet så mye på teaterscenen.
Les også: Filmanmeldelse: «The Whistlers»: Eksentrisk sammensurium av snikmord, femme fatales og plystring
Soderbergh filmet «Let Them All Talk» for lommerusk i løpet av knappe to uker, blant turistene om bord «Queen Mary 2» i fjor – mens han testet ut det nye mini-digitalkameraet Red Komodo. Han gjorde i kjent stil det meste selv; inklusive filmfoto (under dekknavnet Peter Andrews) og redigeringen (som Mary Ann Bernard). Selv om dette kanskje mest er et eksperiment i selvpålagte begrensninger (samt en betalt ferietur) føles «Let Them All Talk» fortsatt severdig, til tross for sine improviserte svakheter. Mer filmatisk frijazz enn en fullverdig spillefilm, som er løsere i snippen og mindre strukturert enn jeg hadde håpet – men ikke fri for overraskelser, fine øyeblikk og sporadiske gleder.
Tilgjengelig på HBO Nordic nå.